Innledning:

Hebraisk: "Jehoshua": "Herren er Frelse" "Jeshua", kortform, sml. også Hosea: "frelse", som navn på Josva (4.Mos.18,8) Den Greske tittelen i Septuaginta er "Iesous": "Josva". "Josva" på Hebraisk tilsvarer "Jesus" på Norsk. Josva tilhører de tidligere Profetbøkene, sammen med Dommernes Bok, Samuelbøkene og Kongebøkene. Denne er også den første i gruppen som omfatter Dommernes bok, Ruts bok, Samuels-bøkene, Kongebøkene, Krønikebøkene, Esras bok, Nehemjas bok og Esters bok, - en Gruppe på 12 i alt.  Josvas bok viser at Gud oppfylte de løftene han hadde gitt til Fedrene om "landet". De første kapitlene viser hvordan folket ble forberedt på å gå inn i Kanaan. Stammene i Israel får tildelt landområder. Josvas siste tale til folket og hand sød. Israel måtte kjempe seg gjennom tre store slag, og de møtte mer en tretti fiendtlige hærer. gjennom alt dette lærte Israel at det er Herren som gir seier.  Det var Gud selv som førte sitt folk.

Kap: 1  2  3  4  5  6  7  8  9  10  11  12  13  14  15  16  17  18  19 20  21  22  23  24

Josva

Kapittel 1 Topp

Guds Oppdrag til Josva

¹Efter Moses', Herrens tjeners død sa Herren til Josva, Nuns sønn, Moses' tjener: ²Moses, min tjener, er død; så gjør dig nu rede og dra over Jordan her med hele dette folk til det land som jeg vil gi Israels barn! ³Hvert sted I setter eders fot på, gir jeg eder, som jeg sa til Moses: ⁴Fra ørkenen og Libanon der nord like til den store elv, elven Frat - over hele hetittenes land og helt til det store hav i vest skal eders land nå. ⁵Ingen skal kunne stå sig mot dig alle ditt livs dager; likesom jeg var med Moses, vil jeg være med dig; jeg vil ikke slippe dig og ikke forlate dig. ⁶Vær frimodig og sterk! For du skal skifte ut til arv blandt dette folk det land som jeg tilsvor deres fedre å ville gi dem. ⁷Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du akter vel på å gjøre efter hele den lov som Moses, min tjener, lærte dig! Vik ikke av fra den, hverken til høire eller til venstre, så du kan gå viselig frem i alt det du tar dig fore! ⁸Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, men du skal grunde på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre efter alt det som står skrevet i den; da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå viselig frem. ⁹Har jeg ikke befalt dig: Vær frimodig og sterk, frykt ikke og reddes ikke? For Herren din Gud er med dig i alt det du tar dig fore.

Befaling om å gå over Jordan

¹⁰Da bød Josva folkets tilsynsmenn og sa: ¹¹Gå midt igjennem leiren og byd folket og si: Lag i stand reisekost for eder! For om tre dager skal I gå over Jordan her, så I kan komme og innta det land som Herren eders Gud gir eder til eie. ¹²Og til rubenittene og gadittene og den halve Manasse stamme sa Josva: ¹³Kom i hu det som Moses, Herrens tjener, bød eder da han sa: Herren eders Gud lar eder nu komme til ro og gir eder dette land. ¹⁴Eders hustruer, eders barn og eders fe skal bli i det land Moses har gitt eder østenfor Jordan; men selv skal I, så mange av eder som er djerve stridsmenn, dra fullt rustet frem foran eders brødre og hjelpe dem, ¹⁵inntil Herren lar eders brødre komme til ro likesom eder, og også de har tatt det land i eie som Herren eders Gud gir dem; da skal I vende tilbake og bosette eder i eders eget land, det som Moses, Herrens tjener, gav eder på østsiden av Jordan. ¹⁶Da svarte de Josva og sa: Alt det du har befalt oss, vil vi gjøre, og hvor du sender oss, vil vi gå. ¹⁷Aldeles som vi lød Moses, vil vi lyde dig, bare Herren din Gud må være med dig, likesom han var med Moses. ¹⁸Enhver som er gjenstridig mot din befaling og ikke lyder dine ord i alt det du byder ham, han skal dø. Vær bare frimodig og sterk!

Kapittel 2 Topp

Josvas speidere og horkvinnen Rahab

¹Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig to speidere fra Sittim og sa: Gå avsted og se eder om i landet og særlig i Jeriko! De gikk avsted og kom inn i huset til en skjøge som hette Rahab, og de lå der om natten. ²Da blev det meldt til kongen i Jeriko: Nogen menn av Israels barn er kommet hit i natt for å utspeide landet. ³Så sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og lot si: Kom hit med de menn som kom til dig og tok inn i ditt hus! De er kommet for å utspeide hele landet. ⁴Men kvinnen tok og skjulte de to menn, og så sa hun: Det er så at disse menn kom til mig, men jeg visste ikke hvor de var fra; ⁵og i mørkningen da porten skulde lukkes, gikk mennene ut; jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd eder og sett efter dem, så når I dem nok igjen. ⁶Men hun hadde latt dem stige op på taket og skjult dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der på taket. ⁷Så satte mennene efter dem på veien til Jordan, til vadestedene; og porten blev lukket, så snart de som satte efter dem, var gått ut. ⁸Før speiderne hadde lagt sig, gikk hun op til dem på taket, ⁹og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt eder landet, og at redsel for eder er falt på oss, og at alle landets innbyggere forgår av angst for eder. ¹⁰For vi har hørt at Herren tørket ut vannet i det Røde Hav foran eder da I drog ut av Egypten, og vi har hørt hvad I gjorde med begge amoritter-kongene på hin side Jordan, Sihon og Og, som I slo med bann. ¹¹Da vi hørte det, blev vårt hjerte fullt av angst, og nu er det ikke mere nogen som har mot til å møte eder; for Herren eders Gud han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. ¹²Så sverg mig nu til ved Herren, siden jeg har vist barmhjertighet mot eder, at også I vil vise barmhjertighet mot min fars hus, og gi mig således et tegn på eders ærlighet, ¹³og la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, leve, og frels vårt liv fra døden! ¹⁴Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi svare for eders liv! Så sant I ikke lar nogen få vite noget om vårt ærend, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og trofasthet mot dig. ¹⁵Så firte hun dem ned gjennem vinduet med et rep; for hennes hus lå ved byens mur, så hun bodde like ved muren. ¹⁶Og hun sa til dem: Gå op i fjellene, så at de som forfølger eder, ikke treffer på eder, og hold eder skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake; siden kan I gå hvor I vil. ¹⁷Mennene svarte: Vi holder oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss, ¹⁸hvis du ikke, når vi kommer inn i landet, binder denne snor av skarlagenfarvet tråd i det vindu som du har firet oss ned igjennem, og så samler din far og din mor og dine brødre og hele din slekt i huset hos dig. ¹⁹Enhver som går ut av din husdør, hans blod komme over hans eget hode, og vi er skyldfri; men enhver som er hos dig i huset, hans blod komme over vårt hode, dersom der blir lagt hånd på ham. ²⁰Og dersom du lar nogen få vite noget om vårt ærend, så er vi løst fra den ed du tok av oss. ²¹Hun sa: La det være som I sier! Så lot hun dem gå, og de drog avsted; siden bandt hun den skarlagenfarvede snor i vinduet. ²²De gikk til de kom op i fjellene; der blev de i tre dager, inntil de som forfulgte dem, var vendt tilbake; og forfølgerne lette på hele veien, men fant dem ikke. ²³Så vendte de to menn om og gikk ned fra fjellene og satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem. ²⁴Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd; alle landets innbyggere holder endog på å forgå av angst for oss.

Kapittel 3 Topp

Israel drar over Jordan

¹Morgenen efter stod Josva tidlig op og tok ut fra Sittim med alle Israels barn og kom til Jordan; der blev de en tid før de gikk over. ²Og da tre dager var til ende, gikk tilsynsmennene gjennem leiren, ³og de bød folket og sa: Når I ser Herrens, eders Guds pakts-ark og de levittiske prester i ferd med å bære den, så skal I bryte op fra eders sted og følge efter den ⁴- dog skal det være en avstand mellem eder og den, omkring to tusen alen; I må ikke komme den for nær - så I kan vite hvad vei I skal gå; for I har ikke draget den vei før. ⁵Da sa Josva til folket: Hellige eder! For imorgen vil Herren gjøre underfulle ting iblandt eder. ⁶Og til prestene sa Josva: Ta paktens ark og gå frem foran folket! Og de tok paktens ark og gikk frem foran folket. ⁷Og Herren sa til Josva: På denne dag vil jeg begynne å gjøre dig stor for hele Israels øine, forat de skal vite at likesom jeg var med Moses, vil jeg og være med dig. ⁸Og du skal byde prestene som bærer paktens ark, og si: Når I kommer til randen av Jordans vann, så skal I bli stående der ved Jordan. ⁹Og Josva sa til Israels barn: Kom hit og hør Herrens, eders Guds ord! ¹⁰Og Josva sa: På dette skal I kjenne at den levende Gud er midt iblandt eder og visselig skal drive bort for eder kana'anittene og hetittene og hevittene og ferisittene og girgasittene og amorittene og jebusittene. ¹¹Se, han som er all jordens Herre, hans pakts-ark går foran eder ut i Jordan. ¹²Så velg nu ut tolv menn av Israels stammer, én mann for hver stamme! ¹³Og så snart prestene som bærer Herrens, all jordens Herres ark, står stille med sine føtter i Jordans vann, da skal Jordans vann - det vann som kommer ovenfra - demmes op, så det står som en vegg. ¹⁴Da nu folket brøt op fra sine telt for å gå over Jordan, og prestene bar paktens ark foran folket, ¹⁵og de som bar arken, kom til Jordan, og de prester som bar arken, rørte med sine føtter ved den ytterste rand av vannet - men Jordan gikk over alle sine bredder hele høsttiden igjennem - ¹⁶da stanset det vann som kom ovenfra, og stod som en vegg langt borte, ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan, og det vann som rant ned til ødemarkens hav - Salthavet - løp helt bort, og folket gikk over midt imot Jeriko. ¹⁷Men prestene som bar Herrens pakts-ark, stod på tørr grunn midt i Jordan uten å røre sig; og hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan.

Kapittel 4 Topp

Minnesteinene

¹Da nu hele folket var kommet vel over Jordan, sa Herren til Josva: ²Velg ut tolv menn av folket, én mann av hver stamme, ³og byd dem og si: Ta op her fra Jordans bunn tolv stener, fra det sted hvor prestenes føtter står, og hold dem ferdige, og bær dem med eder over og legg dem ned på det sted hvor I blir denne natt over! ⁴Da lot Josva de tolv menn kalle som han hadde valgt blandt Israels barn, én mann for hver stamme. ⁵Og Josva sa til dem: Gå foran Herrens, eders Guds ark ut i Jordan og ta hver sin sten op på skulderen, efter tallet på Israels barns stammer! ⁶Disse stener skal være et tegn blandt eder. Når eders barn i fremtiden spør: Hvad er dette for stener? ⁷da skal I si til dem: Jordans vann delte sig foran Herrens pakts-ark; da den drog ut i Jordan, delte Jordans vann sig, og disse stener skal være til et minne om dette for Israels barn til evig tid. ⁸Israels barn gjorde som Josva bød, og tok tolv stener op av Jordan, således som Herren hadde sagt til Josva, efter tallet på Israels barns stammer, og de bar dem med sig over til det sted hvor de blev natten over, og la dem ned der. ⁹Og ute i Jordan, på det sted hvor de prester som bar paktens ark, stod med sine føtter, reiste Josva tolv stener op, og de står der den dag idag. ¹⁰Prestene som bar paktens ark, blev stående ute i Jordan, til det var skjedd alt det som Herren hadde befalt Josva å si til folket, efter alt det som Moses hadde befalt Josva. Og folket skyndte sig og gikk over. ¹¹Og da hele folket var kommet vel over, drog Herrens ark og prestene frem foran folket. ¹²Og Rubens barn og Gads barn og den halve Manasse stamme drog fullt rustet frem foran Israels barn, således som Moses hadde sagt til dem. ¹³Det var omkring firti tusen menn som væbnet til strid drog frem for Herrens åsyn til kamp på Jerikos ødemarker. ¹⁴Den dag gjorde Herren Josva stor for hele Israels øine, og de fryktet ham, likesom de hadde fryktet Moses, alle hans livs dager. ¹⁵Og Herren sa til Josva: ¹⁶Byd prestene som bærer vidnesbyrdets ark, at de skal stige op av Jordan! ¹⁷Og Josva bød prestene og sa: Stig op av Jordan! ¹⁸Da nu prestene som bar Herrens pakts-ark, steg op av Jordan og hadde satt sine føtter på det tørre land, da vendte Jordans vann tilbake til sitt leie og gikk som før over alle sine bredder. ¹⁹Det var den tiende dag i den første måned at folket steg op av Jordan, og de leiret sig ved Gilgal, lengst mot øst i landet omkring Jeriko. ²⁰Og der i Gilgal reiste Josva op de tolv stener som de hadde tatt op av Jordan. ²¹Og han sa til Israels barn: Når eders barn i fremtiden spør sine fedre: Hvad er dette for stener? ²²da skal I fortelle eders barn det og si: Israel gikk tørrskodd over Jordan her, ²³fordi Herren eders Gud lot Jordans vann tørke bort foran eder til I kom over, likesom Herren eders Gud gjorde med det Røde Hav, som han lot tørke bort foran oss til vi kom over, ²⁴forat alle folk på jorden skal kjenne at Herrens hånd er sterk, og forat I alle dager skal frykte Herren eders Gud.

Kapittel 5 Topp

Hankjønn født i Ørkenen blir omskåret

¹Da nu alle amoritter-kongene som bodde på vestsiden av Jordan, og alle kana'anitter-kongene som bodde ved havet, hørte at Herren hadde latt Jordans vann tørke bort foran Israels barn inntil vi var kommet over, da blev deres hjerte fullt av angst, og de hadde ikke lenger mot til å møte Israels barn. ²På denne tid sa Herren til Josva: Gjør dig stenkniver og omskjær atter Israels barn, for annen gang! ³Da gjorde Josva sig stenkniver og omskar Israels barn ved Ha'aralot-haugen^*. ⁴Grunnen til at Josva omskar dem, var denne: Alt det folk som drog ut av Egypten - alle mennene, alle krigsfolkene - var død i ørkenen på veien fra Egypten. ⁵Alt det folk som drog ut, var omskåret; men alt det folk som var født i ørkenen på veien fra Egypten, var ikke blitt omskåret. ⁶For i firti år vandret Israels barn i ørkenen, inntil alt folket - krigsfolkene som drog ut av Egypten - var utdød; de hørte ikke på Herrens røst, derfor svor Herren at han ikke vilde la dem se det land Herren hadde tilsvoret deres fedre å ville gi oss, et land som flyter med melk og honning. ⁷Men deres barn, som han hadde latt vokse op i deres sted, dem omskar Josva; for de hadde forhud, da de ikke var blitt omskåret på veien. ⁸Da hele folket således var blitt omskåret, holdt de sig i ro der hvor de var i leiren, til de blev friske igjen. ⁹Og Herren sa til Josva: Idag har jeg veltet av eder skammen fra Egypten. Siden har dette sted vært kalt Gilgal^* like til denne dag. ¹⁰Mens Israels barn lå i leir ved Gilgal, holdt de påske den fjortende dag i måneden om aftenen på Jerikos ødemarker. ¹¹Og dagen efter påsken åt de av landets grøde; usyret brød og ristet korn åt de den dag. ¹²Og mannaen hørte op dagen efter^*, for nu åt de av landets grøde; Israels barn fikk ikke mere manna, men de åt det år av det som var avlet i Kana'ans land.

Herren åpenbarer Seg som Høvding over Herrens Hær

¹³Mens Josva var ved Jeriko, hendte det at han løftet op sine øine og fikk se en mann som stod foran ham med et draget sverd i sin hånd; og Josva gikk bort til ham og sa: Hører du til oss eller til våre fiender? ¹⁴Han svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær; nu er jeg kommet. Da falt Josva på sitt ansikt til jorden og tilbad og sa til ham: Hvad har min herre å si til sin tjener? ¹⁵Og høvdingen over Herrens hær sa til Josva: Dra skoen av din fot! For det sted du står på, er hellig. Og Josva gjorde så.

Kapittel 6 Topp

Herren overgir Jeriko til Israel

¹Jeriko holdt sine porter stengt og var fast tillukket for Israels barns skyld; ingen gikk ut, og ingen kom inn. ²Da sa Herren til Josva: Se, jeg har gitt Jeriko med kongen og de djerve stridsmenn i din hånd. ³La nu alle krigsmennene gå omkring byen, rundt om den én gang! Således skal du gjøre i seks dager; ⁴og syv prester skal bære syv larmbasuner foran arken; men den syvende dag skal I gå syv ganger omkring byen, og prestene skal støte i basunene. ⁵Og når de blåser i larmhornet med lange toner, og I hører basunklangen, skal hele folket sette i et stort skrik; da skal byens mur falle ned der hvor den står, så folket kan stige inn over den, enhver rett frem for sig. ⁶Da kalte Josva, Nuns sønn, prestene til sig og sa til dem: I skal bære paktens ark, og syv prester skal bære syv larmbasuner foran Herrens ark. ⁷Og til folket sa han: Dra frem og gå omkring byen, og de væbnede menn skal dra frem foran Herrens ark. ⁸Da Josva hadde sagt dette til folket, gikk de frem de syv prester som bar de syv larmbasuner for Herrens åsyn; de støtte i basunene, og Herrens pakts-ark fulgte efter dem. ⁹Og de væbnede menn gikk foran prestene som støtte i basunene, og de som endte toget, gikk efter arken, mens der ustanselig støttes i basunene. ¹⁰Og Josva bød folket og sa: I skal ikke opløfte hærrop og ikke la eders røst høre; det skal ikke gå et ord ut av eders munn før den dag jeg sier til eder: Rop nu! Da skal I rope. ¹¹Så gikk Herrens ark omkring byen, rundt om den, én gang; derefter drog de inn i leiren og blev der natten over. ¹²Morgenen efter stod Josva tidlig op, og prestene bar Herrens ark. ¹³Og de syv prester som bar de syv larmbasuner foran Herrens ark, gikk og støtte ustanselig i basunene, og de væbnede menn gikk foran dem, og de som endte toget, gikk efter Herrens ark, mens der ustanselig støttes i basunene. ¹⁴Således gikk de den annen dag én gang omkring byen og vendte så tilbake til leiren; dette gjorde de i seks dager. ¹⁵Den syvende dag stod de tidlig op, med det samme det tok til å dages, og gikk syv ganger omkring byen; de bar sig at på samme vis som før, bare at de denne dag gikk syv ganger omkring byen. ¹⁶Og da prestene den syvende gang støtte i basunene, da sa Josva til folket: Rop nu! For Herren har gitt eder byen. ¹⁷Og byen med alt det som i den er, skal være vidd til Herren og bannlyst, bare skjøgen Rahab skal få leve, med alle som er i huset hos henne, fordi hun skjulte de menn vi hadde utsendt. ¹⁸Men ta eder vel i vare for det som er bannlyst, at I ikke først slår med bann og så tar av det som er bannlyst, og således legger Israels leir under bann og fører den i ulykke. ¹⁹Men alt sølv og gull og alle ting som er av kobber og jern, skal være helliget til Herren og komme i Herrens skattkammer. ²⁰Så ropte folket, og de støtte i basunene; og det skjedde da folket hørte basunklangen, og de satte i et stort skrik, da falt muren helt sammen, og folket steg bent inn i byen og inntok den. ²¹Og de slo alt det som var i byen, med bann; både menn og kvinner, både unge og gamle, storfe og småfe og asener slo de med sverdets egg. ²²Men til de to menn som hadde utspeidet landet, sa Josva: Gå inn i skjøgens hus og før kvinnen og alle dem som hører henne til, ut derfra, således som I har tilsvoret henne. ²³De unge menn som hadde vært speidere, gikk da inn og førte Rahab ut av huset og likeså hennes far og mor og brødre og alle som hørte henne til; hele hennes slekt førte de ut og lot dem få opholde sig et sted utenfor Israels leir. ²⁴Men byen med alt det som i den var, brente de op med ild; bare sølvet og gullet og alle ting som var av kobber og jern, la de ned i skattkammeret i Herrens hus. ²⁵Men skjøgen Rahab og hennes fars slekt og alle dem som hørte henne til, lot Josva leve; hun blev boende blandt Israels folk inntil denne dag, fordi hun skjulte de menn som Josva hadde sendt for å utspeide Jeriko. ²⁶Dengang lot Josva folket sverge denne ed: Forbannet for Herrens åsyn være den mann som tar sig fore å bygge op igjen denne by Jeriko! Når han legger dens grunnvoll, skal det koste ham hans førstefødte sønn, og når han setter op dens porter, skal det koste ham hans yngste. ²⁷Og Herren var med Josva, og ryktet om ham kom ut over hele landet.

Kapittel 7 Topp

'Nederlaget ved Ai

¹Men Israels barn bar sig troløst at med det bannlyste gods. Akan, sønn av Karmi, som var sønn av Sabdi og sønnesønn av Serah, av Juda stamme, tok noget av det som var bannlyst. Da optendtes Herrens vrede mot Israels barn. ²Fra Jeriko sendte Josva nogen menn til Ai, som ligger ved Bet-Aven, østenfor Betel, og sa til dem: Dra op og utspeid landet! Så drog mennene op og utspeidet Ai. ³Og da de kom tilbake til Josva, sa de til ham: La ikke alt folket dra op! Omkring to eller tre tusen mann kan dra op og ta Ai; du trenger ikke å umake hele folket dit, for de er ikke mange. ⁴Så drog omkring tre tusen mann av folket der op; men de flyktet for mennene i Ai. ⁵Og Ai-mennene slo ihjel omkring seks og tretti mann av dem og forfulgte dem fra porten like til stenbruddene og hugg dem ned i bakkene; da blev folkets hjerte fullt av angst, og deres mot blev rent borte. ⁶Og Josva sønderrev sine klær og falt ned på sitt ansikt til jorden foran Herrens ark og blev liggende der helt til aftenen, både han og Israels eldste, og de strødde støv på sitt hode. ⁷Og Josva sa: Ak Herre, Herre! Hvorfor førte du da dette folk over Jordan når du vilde gi oss i amorittenes hånd og la oss gå til grunne? Gid vi hadde latt oss nøie med å bli på hin side Jordan! ⁸Hør mig, Herre! Hvad skal jeg nu si, efterat Israel har vendt sine fiender ryggen? ⁹Når kana'anittene og alle landets innbyggere får høre det, vil de kringsette oss og rydde vårt navn ut av verden; og hvad vil du da gjøre med ditt store navn?

Akans Synd

¹⁰Da sa Herren til Josva: Stå op! Hvorfor ligger du her på ditt ansikt? ¹¹Israel har syndet og brutt min pakt som jeg har oprettet med dem; de har tatt av det bannlyste gods, de har stjålet og skjult det stjålne, de har gjemt det blandt sine egne ting. ¹²Derfor kan Israels barn ikke stå sig mot sine fiender, men må flykte for dem; for de er selv kommet under bann; skiller I eder ikke helt av med det bannlyste, vil jeg ikke lenger være med eder. ¹³Stå op, la folket hellige sig, og si: Hellige eder til imorgen! For så sier Herren, Israels Gud: Der er bannlyst gods hos dig, Israel! Du kan ikke stå dig mot dine fiender før I skiller eder helt av med det bannlyste. ¹⁴Imorgen tidlig skal I trede frem stamme for stamme, og den stamme som Herren tar ut, skal trede frem ætt for ætt, og den ætt som Herren tar ut, skal trede frem hus for hus, og det hus som Herren tar ut, skal trede frem mann for mann. ¹⁵Og den som det bannlyste blir funnet hos, han skal opbrennes med ild, både han og alt det hans er, fordi han har brutt Herrens pakt og gjort en skjendig gjerning i Israel. ¹⁶Morgenen efter stod Josva tidlig op og lot Israel trede frem stamme for stamme, og Juda stamme blev tatt ut. ¹⁷Så lot han ættene i Juda trede frem, og serahitt-ætten blev tatt ut; så lot han serahitt-ætten trede frem mann for mann, og Sabdi blev tatt ut; ¹⁸så lot han hans hus trede frem mann for mann, og Akan, sønn av Karmi, som var sønn av Sabdi og sønnesønn av Serah, av Juda stamme, blev tatt ut. ¹⁹Da sa Josva til Akan: Min sønn! Gi Herren, Israels Gud, ære og pris og si mig hvad du har gjort, dølg det ikke for mig! ²⁰Og Akan svarte Josva og sa: Det er sant, jeg har syndet mot Herren, Israels Gud; således har jeg gjort: ²¹Jeg så blandt byttet en kostelig babylonisk kappe og to hundre sekel sølv og en gullstang som veide femti sekel; disse ting fikk jeg lyst på og tok dem; de ligger nedgravd i jorden under mitt telt, sølvet underst. ²²Da sendte Josva nogen menn dit, og de løp til teltet; og der fant de tingene nedgravd i hans telt, sølvet underst. ²³De tok dem ut av teltet og bar dem med sig til Josva og alle Israels barn og la dem frem for Herrens åsyn. ²⁴Og Josva og hele Israel med ham tok Akan, Serahs sønn, og sølvet og kappen og gullstangen og hans sønner og døtre og hans storfe og asener og småfe og hans telt og alt det han hadde, og de førte det op i Akor-dalen^*. ²⁵Og Josva sa: For en ulykke du har ført over oss! Idag skal Herren føre ulykke over dig! Og hele Israel stenet ham, og de opbrente dem med ild og stenet dem. ²⁶Derefter kastet de en stor stenrøs sammen over ham, som er der den dag idag; og Herren vendte om fra sin brennende vrede. Derfor kaltes dette sted Akor-dalen^*; det navn har det den dag idag.

Kapittel 8 Topp

Byen Ai faller

¹Og Herren sa til Josva: Frykt ikke og vær ikke redd, ta med dig alt krigsfolket, gjør dig rede og dra op mot Ai! Se, jeg har gitt kongen i Ai og hans folk og hans by og hans land i din hånd. ²Og du skal gjøre med Ai og dets konge som du gjorde med Jeriko og dets konge; bare hærfanget og feet der kan I ta for eder selv. Legg nu et bakhold mot byen, på vestsiden! ³Da gjorde Josva og alt krigsfolket sig rede til å dra op mot Ai, og Josva utvalgte tretti tusen mann, djerve stridsmenn, og sendte dem avsted om natten. ⁴Og han bød dem og sa: Nu skal I legge eder i bakhold mot byen, på vestsiden, ikke meget langt fra byen, og hold eder rede alle sammen! ⁵Men jeg og alt det folk som er med mig, vil dra nær innimot byen, og når de da drar ut mot oss likesom første gang, vil vi flykte for dem. ⁶Og de vil dra ut efter oss til vi får lokket dem bort fra byen; for de vil tenke: De flykter for oss likesom første gang. Men mens vi flykter for dem, ⁷skal I reise eder fra bakholdet og innta byen, og Herren eders Gud skal gi den i eders hånd. ⁸Og når I har inntatt byen, skal I sette ild på den; I skal gjøre efter Herrens ord. Se, jeg har nu sagt eder hvad I skal gjøre. ⁹Så sendte Josva dem avsted, og de gikk og la sig i bakhold mellem Betel og Ai, vestenfor Ai; men Josva selv blev den natt midt iblandt folket. ¹⁰Morgenen efter stod Josva tidlig op og mønstret folket; og han og Israels eldste drog foran folket op til Ai. ¹¹Og alt krigsfolket som var med ham, drog op og rykket frem til de kom midt foran byen, og de slo leir nordenfor Ai med dalen mellem sig og Ai. ¹²Så tok han omkring fem tusen mann og la dem i bakhold mellem Betel og Ai, vestenfor byen, ¹³og de fylket krigsfolket, både hele leiren som var nordenfor byen, og den del som lå i bakhold vestenfor byen, og Josva gikk samme natt midt ned i dalen. ¹⁴Da kongen i Ai så dette, skyndte byens menn sig, han selv og hele hans folk, og drog tidlig om morgenen ut til strid mot Israel, til det fastsatte sted foran ødemarken; men han visste ikke at det lå et bakhold mot ham vestenfor byen. ¹⁵Og Josva og hele Israel lot sig slå av dem og flyktet bortimot ørkenen. ¹⁶Da blev alt folket som var i byen, ropt sammen til å forfølge dem, og de forfulgte Josva og kom således lenger og lenger bort fra byen. ¹⁷Det blev ikke en mann tilbake i Ai og Betel; for de drog alle ut efter Israel; de lot byen ligge åpen efter sig og forfulgte Israel. ¹⁸Da sa Herren til Josva: Rekk spydet som du har i din hånd, ut mot Ai! For jeg vil gi byen i din hånd! Så rakte Josva spydet som han hadde i sin hånd, ut imot byen. ¹⁹Og med det samme han rakte sin hånd ut, reiste bakholdet sig fra sin plass og sprang avsted, og de kom inn i byen og inntok den, og de skyndte sig og satte ild på byen. ²⁰Da nu Ai-mennene vendte sig om, blev de var røken fra byen, som steg op imot himmelen, og de var ikke i stand til å flykte hverken hit eller dit, fordi de krigsfolk som var flyktet til ørkenen, nu vendte sig mot forfølgerne. ²¹For da Josva og hele Israel så at bakholdet hadde inntatt byen, og at røken steg op fra byen, vendte de om og slo Ai-mennene. ²²Og de andre drog ut av byen imot dem, så de kom midt imellem israelittene og fikk dem omkring sig på begge sider. Så slo de^* dem og levnet dem ikke nogen som slapp unda eller blev frelst. ²³Men kongen i Ai blev tatt levende og ført til Josva. ²⁴Og da Israel hadde slått ihjel alle Ais innbyggere på slagmarken, ute i ørkenen, dit de hadde forfulgt dem, og de alle sammen var falt for sverdets egg til siste mann, da vendte hele Israel tilbake til Ai og slo alle som var der, med sverdets egg. ²⁵Og de som falt på den dag, menn og kvinner, var tolv tusen, alle Ais innbyggere. ²⁶Josva tok ikke til sig igjen hånden som han hadde rakt ut med spydet, før han hadde slått alle Ais innbyggere med bann. ²⁷Bare feet og hærfanget i denne by tok Israel for sig selv efter Herrens ord, som han hadde talt til Josva. ²⁸Og Josva brente op Ai og gjorde den til en grushaug for alle tider, til et øde sted, som den har vært til denne dag. ²⁹Og kongen i Ai lot han henge op på et tre, og der blev han hengende til om aftenen; men da solen gikk ned, bød Josva dem ta hans døde legeme ned av treet og kaste det ved inngangen til byens port, og de kastet en stor stenrøs sammen over ham; den er der den dag idag.

Josva leser fra Moses` Lovbok

³⁰Ved denne tid bygget Josva et alter for Herren, Israels Gud, på Ebal-fjellet, ³¹således som Moses, Herrens tjener, hadde befalt Israels barn, efter det som står skrevet i Mose lovbok, et alter av hele stener, som det ikke hadde vært brukt jern på; og på det ofret de brennoffer for Herren og slaktet takkoffer. ³²Og han skrev der på stenene en avskrift av Mose lov, den lov som Moses hadde skrevet for Israels barns åsyn. ³³Og hele Israel med sine eldste og tilsynsmenn og sine dommere stod på begge sider av arken midt imot de levittiske prester, som bar Herrens pakts-ark, hele Israel, både de fremmede og de innfødte, den ene halvdel av dem mot Garisim-fjellet, og den andre halvdel mot Ebal-fjellet, således som Moses, Herrens tjener, før hadde befalt å velsigne Israels folk. ³⁴Derefter leste han op alle lovens ord, velsignelsen og forbannelsen, i ett og alt således som skrevet er i lovens bok. ³⁵Det var ikke et ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste op for hele Israels menighet med kvinner og barn og for de fremmede som fulgte med dem.

Kapittel 9 Topp

Paktslutningen med Gibeonittene

¹Da de nu fikk høre dette alle kongene som bodde vestenfor Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og på hele kysten av det store hav til midt for Libanon - hetittene og amorittene, kana'anittene, ferisittene, hevittene og jebusittene - ²da samlet de sig alle som én for å stride mot Josva og Israel. ³Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, ⁴da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker; ⁵de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på sig, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret. ⁶Således drog de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte; gjør nu en pakt med oss! ⁷Da sa Israels menn til hevittene: Kanskje bor I her midt iblandt oss; hvorledes kan vi da gjøre nogen pakt med eder? ⁸Da sa de til Josva: Vi vil være dine tjenere. Og Josva sa til dem: Hvem er I, og hvor kommer I fra? ⁹De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte, for Herrens, din Guds navns skyld; for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypten, ¹⁰og alt det han har gjort med begge amoritter-kongene østenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot. ¹¹Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta reisekost med eder og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være eders tjenere; gjør nu en pakt med oss! ¹²Her ser I vårt brød; det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog avsted til eder, men se nu hvor tørt og smuldret det er! ¹³Og her ser I våre vinsekker; de var nye da vi fylte dem, men nu er de sprukket! Og her ser I våre klær og våre sko; de er blitt utslitt på denne lange, lange reise. ¹⁴Da tok mennene og smakte på deres reisekost; men Herren spurte de ikke til råds. ¹⁵Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulde få leve; og menighetens høvdinger tilsvor dem det. ¹⁶Men da tre dager var gått efterat de hadde gjort pakt med dem, fikk de vite at de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblandt dem. ¹⁷For da Israels barn brøt op, kom de den tredje dag til deres byer; det var Gibeon og Hakkefira og Be'erot og Kirjat-Jearim. ¹⁸Men Israels barn slo dem ikke ihjel, fordi menighetens høvdinger hadde tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud. Da knurret hele menigheten mot høvdingene; ¹⁹men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud, og nu kan vi ikke legge hånd på dem. ²⁰Således vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem få leve, forat det ikke skal komme vrede over oss for den eds skyld som vi har svoret dem. ²¹Høvdingene sa altså til dem^*: De skal få leve. Så blev de vedhuggere og vannbærere for hele menigheten, således som høvdingene hadde sagt til dem^*. ²²Da kalte Josva dem for sig og sa til dem: Hvorfor narret I oss og sa: Vi bor langt, langt borte fra eder, og så bor I midt iblandt oss? ²³Derfor skal I nu være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være træl og hugge ved og bære vann til min Guds hus. ²⁴De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han vilde gi eder hele landet og utrydde alle landets innbyggere for eder; da blev vi så redde for at I skulde ta vårt liv; derfor gjorde vi dette. ²⁵Men nu er vi i din hånd; gjør med oss som det er godt og rett i dine øine! ²⁶Og han gjorde således^* med dem; han reddet dem av Israels barns hånd, så de ikke slo dem ihjel; ²⁷men Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han vilde utvelge, og det har de vært til denne dag.

Kapittel 10 Topp

Herren lar sol og måne stå stille

¹Da Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, fikk høre at Josva hadde inntatt Ai og slått det med bann og gjort likedan med Ai og kongen der som han hadde gjort med Jeriko og dets konge, og at innbyggerne av Gibeon hadde gjort fred med Israel og bodde midt iblandt dem, ²blev de meget redde; for Gibeon var en stor by, som en av kongebyene, og større enn Ai, og alle mennene der var djerve stridsmenn. ³Så sendte Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, bud til Hoham, kongen i Hebron, og til Piream, kongen i Jarmut, og til Jafia, kongen i Lakis, og til Debir, kongen i Eglon, og lot si: ⁴Kom op til mig og hjelp mig, sa vi kan slå Gibeon! For de har gjort fred med Josva og Israels barn. ⁵Og de fem amorittiske konger, kongen i Jerusalem, kongen i Hebron, kongen i Jarmut, kongen i Lakis, kongen i Eglon, slo sig sammen og drog op med alle sine hærer; og de kringsatte Gibeon og stred mot det. ⁶Da sendte innbyggerne i Gibeon bud til Josva i leiren ved Gilgal og lot si: Slå ikke hånden av dine tjenere, kom op til oss så fort du kan, og berg oss og hjelp oss! For alle amoritter-kongene som bor i fjellbygdene, har slått sig sammen mot oss. ⁷Så drog Josva op fra Gilgal med alt sitt krigsfolk og alle sine djerve stridsmenn. ⁸Og Herren sa til Josva: Vær ikke redd dem! Jeg har gitt dem i dine hender; ikke én av dem skal kunne stå sig mot dig. ⁹Så kom Josva brått over dem; han brøt op fra Gilgal og marsjerte hele natten. ¹⁰Og Herren slo dem med redsel for Israel, og Josva påførte dem et stort mannefall ved Gibeon, og han forfulgte dem på veien op til Bet-Horon og hugg dem ned, helt til Aseka og Makkeda. ¹¹Som de nu flyktet for Israel og var på veien ned fra Bet-Horon, da lot Herren store stener falle ned over dem fra himmelen helt til Aseka, så de døde; det omkom flere ved haglstenene enn Israels barn slo ihjel med sverdet. ¹²Og Josva talte til Herren på den dag Herren gav amorittene i Israels barns vold, og han sa så hele Israel hørte det: Stå stille, sol, i Gibeon, og du måne, i Ajalons dal! ¹³Og solen stod stille, og månen blev stående inntil folket hadde fått hevn over sine fiender. Således står det jo skrevet i Den rettskafnes bok * - Solen blev stående midt på himmelen og drygde næsten en hel dag, før den gikk ned. <* 2SA 1, 18.> ¹⁴Og aldri har det vært nogen dag som denne, hverken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst; for Herren stred for Israel. ¹⁵Sa vendte Josva med hele Israel tilbake til leiren ved Gilgal.

Amoritt - kongene blir drept

¹⁶Men de fem konger flyktet og skjulte sig i hulen ved Makkeda. ¹⁷Da blev det meldt Josva: De fem konger er funnet; de hadde skjult sig i hulen ved Makkeda. ¹⁸Josva sa: Velt store stener for inngangen til hulen og sett folk der til å passe på dem! ¹⁹Men selv må I ikke stanse; forfølg eders fiender og hugg ned deres baktropp, la dem ikke komme inn i sine byer! For Herren eders Gud har gitt dem i eders hånd. ²⁰Da nu Josva og Israels barn hadde voldt et meget stort mannefall blandt dem og rent gjort ende på dem, så bare nogen få av dem kom sig unda og slapp inn i de faste byer, ²¹da vendte hele folket i fred tilbake til Josva i leiren ved Makkeda, og ingen vågde mere å kny mot nogen av Israels barn. ²²Da sa Josva: Åpne inngangen til hulen og før de fem konger ut til mig! ²³De gjorde således og førte de fem konger ut til ham fra hulen, kongen i Jerusalem, kongen i Hebron, kongen i Jarmut, kongen i Lakis, kongen i Eglon. ²⁴Og da de hadde ført disse konger ut til Josva, kalte Josva alle Israels menn til sig og sa til førerne for de stridsmenn som hadde draget med ham: Kom hit og sett foten på nakken av disse konger! Og de trådte frem og satte foten på deres nakke. ²⁵Og Josva sa til dem: Frykt ikke og reddes ikke, vær frimodige og sterke! For således skal Herren gjøre med alle fiender som I kommer i strid med. ²⁶Derefter hugg Josva dem ned og drepte dem og hengte dem op på fem trær; og de blev hengende på trærne helt til aftenen. ²⁷Men på den tid solen gikk ned, bød Josva sine folk å ta dem ned av trærne og kaste dem i den hule de hadde skjult sig i; og for inngangen til hulen la de store stener, som ligger der den dag idag.

Israel erobrer mer land i sør

²⁸Samme dag inntok Josva Makkeda og slo byen med sverdets egg, og kongen der slo han med bann og hver sjel som var der; han lot ikke nogen bli i live eller slippe unda; han gjorde med kongen i Makkeda som han hadde gjort med kongen i Jeriko. ²⁹Fra Makkeda drog Josva med hele Israel til Libna og stred mot Libna. ³⁰Og Herren gav også denne by med dens konge i Israels hånd, og han slo den med sverdets egg og hugg ned hver sjel som var der; han lot ikke nogen bli i live eller slippe unda; han gjorde med kongen der som han hadde gjort med kongen i Jeriko. ³¹Så drog Josva med hele Israel fra Libna til Lakis; og han leiret sig mot byen og stred mot den. ³²Og Herren gav Lakis i Israels hånd; den annen dag inntok han byen og slo den med sverdets egg og hugg ned hver sjel som var der, aldeles som han hadde gjort med Libna. ³³Da drog Horam, kongen i Geser, op for å hjelpe Lakis; men Josva slo ham og hans folk og lot ikke nogen av dem bli i live eller slippe unda. ³⁴Fra Lakis drog Josva med hele Israel til Eglon; og de leiret sig mot byen og stred mot den. ³⁵Og de inntok byen samme dag og slo den med sverdets egg, og hver sjel som var der, slo han med bann samme dag, aldeles som han hadde gjort med Lakis. ³⁶Så drog Josva med hele Israel fra Eglon op til Hebron; og de stred mot byen ³⁷og inntok den og slo den med sverdets egg, både den og dens konge og alle småbyer som lå under den, og hugg ned hver sjel som var der; han lot ikke nogen bli i live eller slippe unda, aldeles som han hadde gjort med Eglon; han slo byen og hver sjel som var der, med bann. ³⁸Derefter vendte Josva sig med hele Israel mot Debir og stred mot byen. ³⁹Og han tok den og dens konge og alle småbyer som lå under den, og de slo dem med sverdets egg, og hver sjel som var der, slo de med bann; han lot ikke nogen bli i live eller slippe unda; som han hadde gjort med Hebron, og som han hadde gjort med Libna og kongen der, således gjorde han med Debir og kongen der. ⁴⁰Således tok Josva hele landet, både fjellbygdene og sydlandet og lavlandet og liene, og slo alle kongene der; han lot ikke nogen bli i live eller slippe unda, og alt som drog ånde, slo han med bann, således som Herren, Israels Gud, hadde befalt. ⁴¹Alt som fantes mellem Kades-Barnea og Gasa, og hele Gosenlandet like til Gibeon slo han under sig. ⁴²Og alle disse konger og deres land tok Josva på én gang; for Herren, Israels Gud, stred for Israel. ⁴³Derefter vendte Josva med hele Israel tilbake til leiren ved Gilgal.

Kapittel 11 Topp

Erobringen i nord

¹Da Jabin, kongen i Hasor, hørte dette, sendte han bud til Jobab, kongen i Madon, og til kongen i Simron og til kongen i Aksaf ²og til de konger som bodde mot nord, i fjellbygdene og på ødemarken sønnenfor Kinneret og i lavlandet og på Dor-høidene ved havet, ³til kana'anittene i øst og i vest og til amorittene og hetittene og ferisittene og jebusittene i fjellbygdene og hevittene ved foten av Hermon i Mispa-landet. ⁴Og de drog ut med alle sine hærer, en mengde så tallrik som sanden på havets bredd, og hester og vogner i hopetall. ⁵Alle disse konger satte hverandre stevne; og de kom og leiret sig sammen ved Merom-vannet for å stride mot Israel. ⁶Da sa Herren til Josva: Vær ikke redd dem! For imorgen ved denne tid legger jeg dem alle sammen ihjelslått for Israels åsyn; deres hester skal du skjære hasene over på, og deres vogner skal du brenne op med ild. ⁷Og Josva med alt sitt krigsfolk kom brått på dem ved Meromvannet og overfalt dem. ⁸Og Herren gav dem i Israels hånd; de slo dem og forfulgte dem like til det store Sidon og til Misrefot-Ma'im og i øst like til Mispe-dalen; de slo dem og lot ingen bli i live eller slippe unda. ⁹Og Josva gjorde med dem som Herren hadde sagt til ham; deres hester skar han hasene over på, og deres vogner brente han op med ild. ¹⁰Straks efter vendte Josva tilbake og inntok Hasor, og kongen der slo han ihjel med sverdet; for Hasor var fordum hovedstaden for alle disse kongeriker. ¹¹Og hver sjel som var der, slo de med sverdets egg og slo byen med bann; det blev ikke igjen nogen som drog ånde, og Hasor brente han op med ild. ¹²Og alle de andre kongebyer med alle deres konger tok Josva og slo dem med sverdets egg; han slo dem med bann, således som Moses, Herrens tjener, hadde befalt. ¹³Men ingen av byene som lå der på sine hauger, brente Israel op; det var bare Hasor Josva brente op. ¹⁴Og alt hærfanget i disse byer og feet tok Israels barn for sig selv; men alt folket slo de med sverdets egg inntil de hadde utryddet dem; de lot ingen som drog ånde, bli igjen. ¹⁵Det som Herren hadde pålagt Moses, sin tjener, det hadde Moses pålagt Josva, og det gjorde Josva; han lot ikke noget ugjort av alt det Herren hadde pålagt Moses.

Herren skal gi Israel hele Landet

¹⁶Således inntok Josva hele dette land, både fjellbygdene og hele sydlandet og hele Gosen-landet^* og lavlandet og ødemarken og fjellbygdene i Israel og lavlandet der, ¹⁷fra det nakne fjell som strekker sig op imot Se'ir, til Ba'al-Gad i Libanon-dalen ved foten av Hermon-fjellet; og alle kongene der tok han til fange og hugg dem ned og drepte dem. ¹⁸I lang tid førte Josva krig med alle disse konger. ¹⁹Det var ikke nogen by som med det gode overgav sig til Israels barn, uten hevittene som bodde i Gibeon; de tok alt sammen i strid; ²⁰for Herren laget det så at de forherdet sitt hjerte og drog i krig mot Israel, forat de skulde bli slått med bann og ingen nåde få, men ødelegges, således som Herren hadde befalt Moses. ²¹På samme tid kom Josva og utryddet anakittene i fjellbygdene, i Hebron, i Debir, i Anab og i alle fjellbygdene både i Juda og i Israel; Josva slo dem og deres byer med bann. ²²Det blev ingen anakitter igjen i Israels barns land; bare i Gasa, i Gat og i Asdod blev nogen levnet. ²³Således inntok Josva hele landet, aldeles som Herren hadde sagt til Moses, og Josva gav Israel det til arv efter deres ættegrener i deres stammer. Og landet hadde nu ro for krig.

Kapittel 12 Topp

Kongene som ble beseiret av Moses

¹Dette var de konger i landet som Israels barn slo, og hvis land de tok i eie på østsiden av Jordan, fra Arnon-åen til Hermon-fjellet, og hele ødemarken i øst: ²Sihon, amoritter-kongen, som bodde i Hesbon og rådet over landet fra Aroer ved bredden av Arnon-åen, fra midten av åen, og over halvdelen av Gilead til Jabbok-åen, som er grensen mot Ammons barn, ³og over ødemarken inntil østsiden av Kinneret-sjøen og til østsiden av ødemarkens hav eller Salthavet, bortimot Bet-Hajesimot og i syd til foten av Pisga-liene. ⁴Likedan inntok de det land som tilhørte Og, kongen i Basan, en av dem som var tilbake av kjempefolket; han bodde i Asterot og Edre'i ⁵og rådet over Hermon-fjellet og over Salka og over hele Basan inntil gesurittenes og ma'akatittenes land, og over halvdelen av Gilead til det land som tilhørte Sihon, kongen i Hesbon. ⁶Dem hadde Moses, Herrens tjener, og Israels barn slått, og deres land hadde Moses, Herrens tjener, gitt rubenittene og gadittene og halvdelen av Manasse stamme til eiendom.

Kongene som ble slått av Josva

⁷Og dette var de konger i landet som Josva og Israels barn slo på vestsiden av Jordan, fra Ba'al-Gad i Libanon-dalen til det nakne fjell som strekker sig op imot Se'ir - det land som Josva gav Israels stammer til eiendom efter deres ættegrener - ⁸i fjellbygdene og i lavlandet og i ødemarken og i liene og i ørkenen og i sydlandet, hetittenes land og amorittenes og kana'anittenes, ferisittenes, hevittenes og jebusittenes land: ⁹kongen i Jeriko én, kongen i Ai, som ligger ved siden av Betel, én, ¹⁰kongen i Jerusalem én, kongen i Hebron én, ¹¹kongen i Jarmut én, kongen Lakis én, ¹²kongen i Eglon én, kongen i Geser én, ¹³kongen i Debir én, kongen i Geder én, ¹⁴kongen i Horma én, kongen i Arad én, ¹⁵kongen i Libna én, kongen i Adullam én, ¹⁶kongen i Makkeda én, kongen i Betel én, ¹⁷kongen i Tappuah én, kongen i Hefer én, ¹⁸kongen i Afek én, kongen i Lassaron én, ¹⁹kongen i Madon én, kongen i Hasor én, ²⁰kongen i Simron-Meron én, kongen i Aksaf én, ²¹kongen i Ta'anak én, kongen i Megiddo én, ²²kongen i Kedes én, kongen i Jokneam ved Karmel én, ²³kongen i Dor på Dor-høidene én, kongen over Gojim ved Gilgal én, ²⁴kongen i Tirsa én, i alt en og tretti konger.

Kapittel 13 Topp

Herren gir Josva hele landet

¹Da Josva var blitt gammel og kommet langt ut i årene, sa Herren til ham: Nu er du blitt gammel og kommet langt ut i årene, men ennu står det en meget stor del av landet igjen som skal inntas. ²Dette er det land som står igjen: Alle filistrenes bygder og hele gesuritter-landet; ³for alt som ligger mellem Sihor østenfor Egypten og Ekrons landemerke mot nord, skal regnes til kana'anittene, både de fem filisterfyrster i Gasa og Asdod og Askalon og Gat og Ekron, og avittene. ⁴Fremdeles i syd hele kana'anittenes land, og Meara, som hører sidonierne til, like til Afek, til amorittenes landemerke, ⁵og giblittenes land og hele Libanon mot øst, fra Ba'al-Gad ved foten av Hermon-fjellet like til Hamat-veien, ⁶alle de som bor i fjellbygdene, fra Libanon til Misrefot-Ma'im, alle sidonierne. Jeg vil selv drive dem bort for Israels barn; men del du landet ut ved loddkasting til arv for Israel, således som jeg har befalt dig! ⁷Så skift nu dette land ut til arv for de ni stammer og den halve del av Manasse stamme!

Landet øst for Jordan

⁸Sammen med Manasse^* hadde rubenittene og gadittene fått sin arv, som Moses gav dem på østsiden av Jordan, således som Moses, Herrens tjener, gav dem den: ⁹fra Aroer, som ligger ved bredden av Arnon-åen, og fra den by som ligger midt i dalen, og hele sletten ved Medba like til Dibon, ¹⁰og alle de byer som tilhørte Sihon, amoritter-kongen, som regjerte i Hesbon, like til Ammons barns landemerke, ¹¹og Gilead og gesurittenes og ma'akatittenes land og hele Hermonfjellet og hele Basan like til Salka - ¹²hele det rike som tilhørte Og i Basan, han som regjerte i Astarot og Edre'i; han var den siste som var tilbake av refa'ittene, og Moses slo dem og drev dem bort. ¹³Men Israels barn drev ikke bort gesurittene og ma'akatittene, og Gesur og Ma'akat er blitt boende blandt Israel til denne dag. ¹⁴Bare Levi stamme gav han ingen arv; Herrens, Israels Guds ildoffer er hans arv, således som han hadde sagt til ham.

Rubens Land

¹⁵Først gav Moses Rubens barns stamme arv efter deres ætter. ¹⁶De fikk landet fra Aroer, som ligger ved bredden av Arnon-åen, og fra den by som ligger midt i dalen, og hele sletten ved Medba, ¹⁷Hesbon og alle tilhørende byer, som ligger på sletten: Dibon og Bamot-Ba'al og Bet-Ba'al-Meon ¹⁸og Jahsa og Kedemot og Mefa'at ¹⁹og Kirjata'im og Sibma og Seret-Hassahar på fjellet i dalen ²⁰og Bet-Peor og Pisga-liene og Bet-Hajesimot ²¹og alle byene på sletten og hele det rike som tilhørte Sihon, amoritter-kongen, som regjerte i Hesbon - det var ham Moses slo på samme tid som han slo midianitterfyrstene Evi og Rekem og Sur og Hur og Reba, som var Sihons underkonger og bodde der i landet. ²²Også Bileam, Beors sønn, spåmannen, slo Israels barn ihjel med sverdet sammen med de andre som de slo ihjel. ²³Og Rubens barns grense var Jordan og landet langsmed den. Dette var Rubens barns arv efter deres ætter, byene med tilhørende landsbyer.

Gads Land

²⁴Så gav Moses Gads stamme - Gads barn - arv efter deres ætter. ²⁵Det land de fikk, var Jaser og alle byene i Gilead og halvdelen av Ammons barns land helt til Aroer, som ligger midt imot Rabba, ²⁶fra Hesbon til Ramat-Hammispe og Betonim og fra Mahana'im til Debirs landemerke, ²⁷og i dalen fikk de Bet-Haram og Bet-Nimra og Sukkot og Safon, resten av det rike som hadde tilhørt Sihon, kongen i Hesbon, med Jordan og landet langsmed den inntil enden av Kinneret-sjøen, på østsiden av Jordan. ²⁸Dette var Gads barns arv efter deres ætter, byene med tilhørende landsbyer.

Halve Manasses stamme øst for Jordan

²⁹Så gav Moses den halve Manasse stamme arv, så at de og - den ene halvdel av Manasse barns stamme - fikk arv efter sine ætter. ³⁰Det land de fikk, strakte sig fra Mahana'im over hele Basan - hele det rike som hadde tilhørt Og, kongen i Basan - både alle Ja'irs teltbyer, som ligger i Basan, seksti byer, ³¹og halvdelen av Gilead, og Astarot og Edre'i, byer i det rike som hadde tilhørt Og i Basan; alt dette fikk Manasses sønn Makirs barn - den ene halvdel av Makirs barn - efter sine ætter. ³²Dette var det som Moses delte ut til arv på Moabs ødemarker på østsiden av Jordan, midt imot Jeriko. ³³Men til Levi stamme gav Moses ingen arv; Herren, Israels Gud, er deres arv, således som han hadde sagt til dem.

Kapittel 14  Topp

Israel får Kanaan - vest for Jordan

¹Og dette er de arvelodder som Israels barn fikk i Kana'ans land, og som Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer delte ut iblandt dem ²ved loddkasting, så de fikk hver sin arv, således som Herren hadde befalt ved Moses. Det var de ni og en halv stamme som dengang fikk arv; ³for de to og en halv stamme hadde Moses gitt arv på hin side^* Jordan; men levittene hadde han ikke gitt arv iblandt dem. ⁴For Josefs barn utgjorde to stammer, Manasse og Efra'im; og levittene fikk ikke nogen del i landet, men bare nogen byer til å bo i med tilhørende jorder for deres buskap og fe. ⁵Som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn og skiftet landet.

Kaleb får Hebron som arv

⁶Da trådte Judas barn frem for Josva i Gilgal, og Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, sa til ham: Du vet hvad Herren sa til Moses, den Guds mann, om mig og om dig i Kades-Barnea. ⁷Jeg var firti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte mig fra Kades-Barnea for å utspeide landet; og jeg kom tilbake til ham med svar, efter mitt beste skjønn. ⁸Mine brødre, som hadde draget op med mig, gjorde folket motløst; men jeg holdt mig trolig til Herren min Gud. ⁹Den dag svor Moses og sa: Sannelig, det land som din fot trådte på, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du trolig holdt dig til Herren min Gud. ¹⁰Og nu ser du at Herren har gjort med mig som han sa, og latt mig leve i fem og firti år fra den tid Herren talte disse ord til Moses - all den tid Israel vandret i ørkenen; og idag er jeg fem og åtti år gammel. ¹¹Jeg er ennu like sterk som jeg var den dag Moses sendte mig ut; min styrke er den samme nu som den var dengang, både i strid og til å gå ut og inn. ¹²Så gi mig nu denne fjellbygd som Herren den dag talte om; for du hørte selv dengang at anakittene bor der, og at der er store, faste byer; kanskje Herren er med mig, så jeg får drevet dem bort, således som Herren har sagt. ¹³Da velsignet Josva ham, og han gav Kaleb, Jefunnes sønn, Hebron til arv. ¹⁴Således fikk Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, Hebron til arv, som det er den dag idag, fordi han trolig holdt sig til Herren, Israels Gud. ¹⁵Men Hebrons navn var før Kirjat-Arba^*; Arba var den største mann blandt anakittene. Og landet hadde nu ro for krig.

Kapittel 15 Topp

Judas Land

¹Den lodd som tilfalt Judas barns stamme efter deres ætter, strakte sig bortimot Edoms landemerke, til ørkenen Sin, lengst mot syd. ²Og deres grense mot syd gikk ut fra enden av Salthavet, fra den bukt som vender mot syd, ³bøide syd om Akrabbim-skaret, tok så over til Sin og opefter i syd for Kades-Barnea, gikk så over til Hesron og op til Adar; der svinget den bort til Karka, ⁴tok så bortefter til Asmon, gikk frem til Egyptens bekk og endte ute ved havet. Dette [sa Herren] skal være eders grense mot syd. ⁵Grensen mot øst var Salthavet inntil Jordans utløp. På nordsiden gikk grensen fra den bukt av Salthavet hvor Jordan løper ut. ⁶Derfra drog den sig op til Bet-Hogla og videre i nord for Bet-Ha'araba, op til den sten som har navn efter Bohan, Rubens sønn. ⁷Så gikk grensen fra Akor-dalen op til Debir og vendte sig nordover til Gilgal, som ligger midt imot Adummim-skaret sønnenfor bekken, og gikk så over til vannet ved En-Semes og frem til En-Rogel. ⁸Derfra gikk grensen op til Hinnoms sønns dal, til sydsiden av Jebus, det er Jerusalem, og gikk så op til toppen av det fjell som ligger rett i vest for Hinnoms dal ved nordenden av Refa'im-dalen. ⁹Fra denne fjelltopp strakte grensen sig bort til Neftoah-vannets kilde og holdt frem til byene i Efrons fjellbygd, og tok så bortefter til Ba'ala, det er Kirjat-Jearim. ¹⁰Fra Ba'ala svinget den vestover til Se'ir-fjellet, tok over til nordsiden av Jearim-fjellet, det er Kesalon, og gikk så ned til Bet-Semes og frem til Timna. ¹¹Derefter gikk grensen nordover til Ekrons fjellrygg; der svinget den bort til Sikron, tok så over til Ba'ala-fjellet, gikk frem til Jabne'el og endte ute ved havet. ¹²Grensen mot vest var det store hav og landet langsmed det. Dette var Judas barns grense efter deres ætter, på alle sider.

Kaleb inntar Hebron og Debir

¹³Men Kaleb, Jefunnes sønn, fikk sin del midt iblandt Judas barn efter Herrens ord til Josva; det var Anaks far Arbas by, som nu kalles Hebron. ¹⁴Og Kaleb drev bort derfra de tre anakitter Sesai og Akiman og Talmai, efterkommere av Anak. ¹⁵Derfra drog han op mot innbyggerne i Debir - Debirs navn var før Kirjat-Sefer. ¹⁶Og Kaleb sa: Den som vinner over Kirjat-Sefer og inntar det, ham vil jeg gi min datter Aksa til hustru. ¹⁷Og kenisitten Otniel, Kalebs bror, inntok det; og han gav ham sin datter Aksa til hustru. ¹⁸Og da hun kom [til sin manns hus], egget hun ham til å be hennes far om en jordeiendom, og hun sprang ned av asenet. Da sa Kaleb til henne: Hvad vil du? ¹⁹Hun svarte: Gi mig en avskjedsgave! Du har giftet mig bort til dette tørre sydlandet, gi mig nu vannkilder! Så gav han henne de øvre og de nedre kilder.

Judas Byer

²⁰Dette er Judas barns stammes arv efter deres ætter: ²¹Byene ved den ytterste grense av Judas barns stamme mot Edoms landemerke, i sydlandet, var: Kabse'el og Eder og Jagur ²²og Kina og Dimona og Adada ²³og Kedes og Hasor og Jitnan, ²⁴Sif og Telem og Bealot ²⁵og Hasor-Hadatta og Kerijot, Hesron, det er Hasor, ²⁶Amam og Sema og Molada ²⁷og Hasur-Gadda og Hesmon og Bet-Pelet ²⁸og Hasar-Sual og Be'erseba og Bisjotja, ²⁹Ba'ala og Ijim og Esem ³⁰og Eltolad og Kesil og Horma ³¹og Siklag og Madmanna og Sansanna ³²og Lebaot og Silhim og Ajin og Rimmon - i alt ni og tyve byer med tilhørende landsbyer. ³³I lavlandet: Estaol og Sora og Asna ³⁴og Sanoah og En-Gannim, Tappuah og Haenam. ³⁵Jarmut og Adullam, Soko og Aseka ³⁶og Sa'ara'im og Adita'im og Haggedera og Gederota'im - fjorten byer med tilhørende landsbyer; ³⁷Senan og Hadasa og Migdal-Gad ³⁸og Dilan og Mispe og Jokte'el, ³⁹Lakis og Boskat og Eglon ⁴⁰og Kabbon og Lahmas og Kitlis ⁴¹og Gederot, Bet-Dagon og Na'ama og Makkeda - seksten byer med tilhørende landsbyer; ⁴²Libna og Eter og Asan ⁴³og Jiftah og Asna og Nesib ⁴⁴og Ke'ila og Aksib og Maresa - ni byer med tilhørende landsbyer; ⁴⁵Ekron med tilhørende byer og landsbyer; ⁴⁶fra Ekron og vestover alt som lå på Asdod-siden, med tilhørende landsbyer; ⁴⁷Asdod med tilhørende byer og landsbyer, Gasa med tilhørende byer og landsbyer, inntil Egyptens bekk og det store hav og landet langsmed det. ⁴⁸Og i fjellbygdene: Samir og Jattir og Soko ⁴⁹og Danna og Kirjat-Sanna, det er Debir, ⁵⁰og Anab og Estemo og Anim ⁵¹og Gosen og Holon og Gilo - elleve byer med tilhørende landsbyer; ⁵²Arab og Duma og Esan ⁵³og Janim og Bet-Tappuah og Afeka ⁵⁴og Humta og Kirjat-Arba, det er Hebron, og Sior - ni byer med tilhørende landsbyer; ⁵⁵Maon, Karmel og Sif og Juta ⁵⁶og Jisre'el og Jokdeam og Sanoah, ⁵⁷Hakka'in, Gibea og Timna - ti byer med tilhørende landsbyer; ⁵⁸Halhul, Bet-Sur og Gedor ⁵⁹og Ma'arat og Bet-Anot og Eltekon - seks byer med tilhørende landsbyer; ⁶⁰Kirjat-Ba'al, det er Kirjat-Jearim, og Harabba - to byer med tilhørende landsbyer. ⁶¹I ørkenen: Bet-Ha'araba, Middin og Sekaka ⁶²og Hannibsan og Ir-Hammelah og En-Gedi - seks byer med tilhørende landsbyer. ⁶³Men jebusittene, som bodde i Jerusalem, kunde Judas barn ikke drive bort; og jebusittene blev boende sammen med Judas barn i Jerusalem og der bor de den dag idag.

Kapittel 16 Topp

Efraim og Vest - Manasse

¹Den lodd som tilfalt Josefs barn, gikk fra Jordan ved Jeriko, østenom vannet ved Jeriko, gjennem ørkenen som stiger fra Jeriko opover fjellene til Betel. ²Fra Betel gikk grensen frem til Luz og videre bort til arkittenes land, til Atarot, ³tok så vestover ned til jafletittenes land, til Nedre-Bet-Horons landemerke og til Geser og endte ute ved havet. ⁴Dette var den arv som Josefs barn, Manasse og Efra'im, fikk.

Efraims Land

⁵Efra'ims barns land efter deres ætter lå således til: Mot øst gikk grensen for deres arvelodd over Atrot-Addar frem til Øvre-Bet-Horon ⁶og endte ute ved havet. Mot nord gikk grensen over Mikmetat og bøide sig mot øst til Ta'anat-Silo og holdt frem østover til Janoah. ⁷Fra Janoah tok den så ned til Atarot og Na'ara, rørte ved Jeriko og endte ved Jordan. ⁸Fra Tappuah gikk grensen vestover til Kana-bekken og endte ute ved havet. Dette var den arvelodd som Efra'ims barns stamme fikk efter sine ætter, ⁹dessuten de byer som blev utskilt for Efra'ims barn inne i Manasses barns arvelodd, både byene og de tilhørende landsbyer. ¹⁰Men de drev ikke bort de kana'anitter som bodde i Geser; kana'anittene blev boende blandt Efra'ims barn, som de gjør den dag idag, men blev arbeidspliktige træler.

Kapittel 17 Topp

Den andre halvparten av Manasses stamme i vest

¹Så fikk Manasse stamme sin arvelodd, for han var Josefs førstefødte. Makir, Manasses førstefødte sønn, gileadittenes stamfar, fikk Gilead og Basan, fordi han var en stridsmann. ²Manasses andre^* barn fikk og arvelodd efter sine ætter: Abiesers barn og Heleks barn og Asriels barn og Sekems barn og Hefers barn og Semidas barn; dette var Manasses, Josefs sønns barn på mannssiden, efter sine ætter. ³Men Selofhad, en sønn av Hefer, som var sønn av Gilead og sønnesønn av Makir, Manasses sønn, hadde ikke sønner, men bare døtre; og dette var navnene på hans døtre: Mahla og Noa, Hogla, Milka og Tirsa. ⁴De gikk frem for Eleasar, presten, og for Josva, Nuns sønn, og høvdingene og sa: Herren bød Moses at han skulde gi oss arv midt iblandt våre brødre. Så fikk de efter Herrens ord arv midt iblandt sin fars brødre. ⁵Således falt det ti deler på Manasse, foruten Gilead- og Basan-landet på hin side^* Jordan. ⁶For Manasses døtre fikk arv midt iblandt hans sønner, og Gilead-landet hadde Manasses andre^* barn fått. ⁷Og Manasses grense gikk fra Aser til Mikmetat, som ligger midt imot Sikem; så tok grensen til høire til En-Tappuah-bygden. ⁸Manasse fikk Tappuah-landet, men Tappuah selv på grensen av Manasse tilfalt Efra'ims barn. ⁹Så gikk grensen ned til Kana-bekken, sønnenfor bekken; men byene der tilfalt Efra'im, enda de lå mellem Manasses byer. Derfra gikk Manasses grense nordenfor bekken og endte ute ved havet. ¹⁰Alt som lå sønnenfor, tilfalt Efra'im, og det som lå nordenfor, tilfalt Manasse, og havet blev hans grense; og i nord støtte de op til Aser og i øst til Issakar. ¹¹I Issakar og i Aser fikk Manasse Bet-Sean med tilhørende småbyer og Jibleam med tilhørende småbyer og innbyggerne i Dor med tilhørende småbyer og innbyggerne i En-Dor med tilhørende småbyer og innbyggerne i Ta'anak med tilhørende småbyer og innbyggerne i Megiddo med tilhørende småbyer, de tre høidedrag. ¹²Men Manasses barn maktet ikke å innta disse byer, og det lyktes kana'anittene å bli boende der i landet. ¹³Da Israels barn siden blev sterkere, gjorde de kana'anittene arbeidspliktige, men de drev dem ikke bort.

Mer land til Efraim og Manasse

¹⁴Og Josefs barn talte til Josva og sa: Hvorfor har du gitt mig bare én lodd og én arvedel, enda jeg er et stort folk, fordi Herren hittil har velsignet mig? ¹⁵Da sa Josva til dem: Er du så stort et folk, så gå op i skogen og rydd dig jord der i ferisittenes og refa'ittenes land, siden Efra'ims fjellbygd er for trang for dig. ¹⁶Men Josefs barn sa: Fjellbygden strekker ikke til for oss, og kana'anittene som bor i dalbygdene, har alle sammen jernvogner, både de som bor i Bet-Sean med tilhørende småbyer, og de som bor i Jisre'els dal. ¹⁷Da sa Josva til Josefs hus, til Efra'im og Manasse: Du er et stort folk og har stor styrke; du skal ikke ha bare én lodd, ¹⁸men en fjellbygd skal du få, og da det er skog der, skal du hugge den ned, så endog dens utkanter skal tilhøre dig; for du skal drive bort kana'anittene, om de enn har jernvogner og er sterke.

Kapittel 18 Topp

Israel arver resten av Kanaan

¹Og hele Israels barns menighet samlet sig i Silo og reiste der sammenkomstens telt; og landet lå undertvunget foran dem. ²Men det var ennu syv stammer tilbake blandt Israels barn som ikke hadde delt sin arv. ³Da sa Josva til Israels barn: Hvor lenge vil I ennu dryge før I drar avsted og inntar det land Herren, eders fedres Gud, har gitt eder? ⁴Kom nu med tre menn for hver stamme! Så vil jeg sende dem ut, og de skal gjøre sig rede og gå igjennem landet og skrive op det de ser, for utskiftningens skyld, og så komme tilbake til mig. ⁵Del det så mellem eder i syv deler! Juda skal bli i sitt land mot syd, og Josefs hus skal bli i sitt land mot nord. ⁶Og I skal skrive op alt det som er i landet, i syv deler, og komme hit til mig med det I har skrevet; så vil jeg kaste lodd for eder her, for Herrens, vår Guds åsyn. ⁷For levittene får ingen del blandt eder, men Herrens prestedømme er deres arv; og Gad og Ruben og den halve Manasse stamme har fått sin arv på østsiden av Jordan - den arv som Moses, Herrens tjener, gav dem. ⁸Så gjorde mennene sig rede og gikk; og da de drog avsted, bød Josva dem å skrive op alt det de så i landet; han sa: Gå avsted og dra omkring i landet og skriv op alt det I ser der, og kom så tilbake til mig! Så vil jeg kaste lodd for eder for Herrens åsyn her i Silo. ⁹Så gikk da mennene avsted og drog gjennem landet og skrev op det de så der, by for by, i en bok i syv deler; derefter kom de tilbake til Josva i leiren ved Silo. ¹⁰Og Josva kastet lodd for dem i Silo for Herrens åsyn; der skiftet Josva landet mellem Israels barn efter deres ættegrener.

Benjamins Land

¹¹Først kom loddet ut for Benjamins barns stamme efter deres ætter; og det land som blev deres lodd, kom til å ligge mellem Judas barn og Josefs barn. ¹²Og deres grense på nordsiden gikk ut fra Jordan og drog sig opover til fjellryggen i nord for Jeriko og derefter vestover op i fjellet og frem til ørkenen ved Bet-Aven. ¹³Derfra gikk grensen over til Luz, til fjellryggen i syd for Luz, det er Betel; og så gikk grensen ned til Atrot-Addar over det fjell som ligger sønnenfor Nedre-Bet-Horon. ¹⁴Så gjorde grensen en sving og bøide sig på vestsiden mot syd fra det fjell som ligger rett i syd for Bet-Horon, og den endte ved Kirjat-Ba'al, det er Kirjat-Jearim, en by som tilhørte Judas barn. Dette var vestsiden. ¹⁵På sydsiden gikk grensen fra enden av Kirjat-Jearim - der var det grensen begynte i vest - og frem til Neftoah-vannets kilde. ¹⁶Så gikk grensen ned til enden av det fjell som ligger midt imot Hinnoms sønns dal, nordenfor Refa'im-dalen, og så ned i Hinnoms dal, i syd for jebusittenes fjellrygg, og derefter ned til En-Rogel. ¹⁷Så svinget den mot nord og gikk frem til En-Semes og videre til Gelilot, som ligger midt imot Adummim-skaret, og så ned til den sten som har navn efter Bohan, Rubens sønn. ¹⁸Der tok den over til den fjellrygg som ligger rett i nord for Ha'araba, og gikk derefter ned til Ha'araba. ¹⁹Så tok grensen over til nordsiden av fjellryggen ved Bet-Hogla og endte ved den nordlige bukt av Salthavet, ved Jordans sydende. Dette var sydgrensen. ²⁰På østsiden var Jordan grensen. Dette var Benjamins barns arvelodd med dens grenser rundt omkring, efter deres ætter. ²¹Og de byer som tilfalt Benjamins barns stamme efter deres ætter, var: Jeriko og Bet-Hogla og Emek-Kesis ²²og Bet-Ha'araba og Semara'im og Betel ²³og Ha'avvim og Happara og Ofra ²⁴og Kefar-Ha'ammoni og Haofni og Geba - tolv byer med tilhørende landsbyer; ²⁵Gibeon og Rama og Be'erot ²⁶og Mispe og Hakkefira og Hammosa ²⁷og Rekem og Jirpe'el og Tarala ²⁸og Sela, Haelef og Jebus, det er Jerusalem, Gibat, Kirjat - fjorten byer med tilhørende landsbyer. Dette var Benjamins barns arvelodd efter deres ætter.

Kapittel 19 Topp

Simeons arv sammen med Juda

¹Det annet lodd kom ut for Simeon, for Simeons barns stamme efter deres ætter; den arvelodd de fikk, lå inne i Judas barns arvelodd. ²Til deres arvelodd hørte: Be'er-seba og Seba og Molada ³og Hasar-Sual og Bala og Esem ⁴og Eltolad og Betul og Horma ⁵og Siklag og Bet-Hammarkabot og Hasar-Susa ⁶og Bet-Lebaot og Saruhen - tretten byer med tilhørende landsbyer; ⁷A'in, Rimmon og Eter og Asan - fire byer med tilhørende landsbyer, ⁸og alle de landsbyer som lå rundt omkring disse byer inntil Ba'alat-Be'er, Rama i sydlandet. Dette var den arvelodd som Simeons barns stamme fikk efter sine ætter. ⁹Av den del som blev tilmålt Judas barn, fikk Simeons barn sin arvelodd, for Judas barns del var for stor for dem; derfor fikk Simeons barn sin arvelodd inne i deres arvelodd.

Sebulons Land

¹⁰Det tredje lodd kom ut for Sebulons barn efter deres ætter; grensen for deres arvelodd gikk til Sarid. ¹¹Deres grense gikk i vest op til Marala, støtte til Dabbeset og nådde den bekk som løper østenfor Jokneam. ¹²Mot øst, mot solens opgang, bøide den sig fra Sarid bort til Kislot-Tabors enemerker og gikk frem til Haddaberat og op til Jafia. ¹³Derfra gikk den mot øst, mot solens opgang, over til Gat-Hefer og Et-Kasin, og frem til Rimmon, som strekker sig bort til Hannea. ¹⁴Så svinget grensen omkring dette sted nordover til Hannaton og endte i Jiftah-El-dalen. ¹⁵Dessuten fikk de Kattat og Nahalal og Simron og Jidala og Betlehem, i alt tolv byer med tilhørende landsbyer. ¹⁶Dette var Sebulons barns arvelodd efter deres ætter, disse byer med tilhørende landsbyer.

Jissakars Land

¹⁷For Issakar kom det fjerde lodd ut, for Issakars barn efter deres ætter. ¹⁸I deres land lå Jisre'ela og Hakkesullot og Sunem ¹⁹og Hafara'im og Sion og Anaharat ²⁰og Harabbit og Kisjon og Ebes ²¹og Remet og En-Gannim og En-Hadda og Bet-Passes; ²²og grensen støtte til Tabor og Sahasuma og Bet-Semes, og den endte ved Jordan - seksten byer med tilhørende landsbyer. ²³Dette var den arvelodd som Issakars barns stamme fikk efter sine ætter, byene med tilhørende landsbyer.

Asjers Land

²⁴Det femte lodd kom ut for Asers barns stamme efter deres ætter. ²⁵I deres land lå Helkat og Hali og Beten og Aksaf ²⁶og Allammelek og Amad og Misal, og grensen støtte mot vest til Karmel og Sihor-Libnat. ²⁷Så vendte den sig østover til Bet-Dagon, støtte til Sebulon og Jiftah-El-dalen, nordenfor Bet-Haemek og Ne'iel, og gikk så frem til Kabul i nord. ²⁸Dessuten fikk de Ebron og Rehob og Hammon og Kana, helt til det store Sidon. ²⁹Så vendte grensen sig mot Harama og holdt frem til den faste by Tyrus, vendte sig derefter mot Hosa og endte ute ved havet, ikke langt fra Aksib. ³⁰Dessuten fikk de Umma og Afek og Rehob, i alt to og tyve byer med tilhørende landsbyer. ³¹Dette var den arvelodd som Asers barns stamme fikk efter sine ætter, disse byer med tilhørende landsbyer.

Naftalis Land