|
Forord
Det er to syn som påvirker oss sterkt både som kristne og menneske generelt,
dette er hvordan du oppfatter Gud og hvordan du oppfatter deg selv. Det har
vært mye tung kristendom gjennom tidene, fordi man hadde et mørkt Gudsbilde
og menneskesyn. I dagens samfunn står mennesket i sentrum på mange måter.
Dette gjelder både på det religiøse og sosiale/politiske området. Vi ser
hvordan New Age prøver å heve mennesket opp til guddommelig nivå. Det er
viktig i dagens samfunn å ha rett bibelsk oppfatning av hvem vi er som
mennesker, hva vi rommer i oss selv og hva vi rett og slett trenger hjelp
til.
Spørsmålet er egentlig: "Hva i all verden er et menneske?"
1. Forskjellige menneskesyn
Det er en kjensgjerning at det finnes en mengde forskjellige menneskesyn.
Hvilket menneskesyn vi har er avgjørende for hvordan vi oppfatter oss selv,
hvilke muligheter vi har og hvilken verdi vi har. Derfor skal vi først se
kort på forskjellige menneskesyn.
Mennesket som
dyr
Det menneskesyn som i de senere år har vært dominerende er å se mennesket
som et dyr, eller rettere sagt et videreutviklet dyr. Mennesket er da et
pattedyr, som skiller seg fra andre dyr ved at vi opptrer intelligent og
trekker slutninger. Vår nærmeste "slektning" er apene. Dette menneskesynet
kalles ofte for utviklingslæren eller Darwinisme.
Moderne
genforskning har imidlertid kommet til andre konklusjoner, som vi bør merke
oss. De har nemlig for lenge siden forlatt det synet av vi skulle stamme fra
dyrene. Man har gjennom forskningen funnet at vårt felles opphav som
mennesker, så ut akkurat slik mennesket gjør i dag. Dette er jo interessant
siden utviklingslæren har dominert «populær-vitenskapen» i ganske mange år.
Skjebnen
Det er også noe diffust og grått som kalles skjebnen. Skjebnetroen er som et
sjakkspill. Den som spiller med brikkene er selve universet. Menneskene er
prisgitt kreftene i universet. Vi må bare godta det skjebnen gjør og krever.
Og skjebnen ofrer gjerne en bonde i ny og ne, i livets sjakkspill. "Det som
skjer det skjer, jeg kan ikke si deg mer", var en populær slager for en del
år siden. Det er et godt uttrykk for skjebnens tilfeldige spill. Vi vet
ingen ting, og kan ikke gjøre annet enn å godta det som kommer. For skjebnen
har mennesket egentlig ingen betydning, det er ikke noe forhold mellom
menneskene og skjebnen. Livet blir utfra dette synet, det reneste
sjansespill. Vi betyr ingen ting for kreftene i universet, men må godta
deres handling med oss.
Dette er egentlig
et veldig pessimistisk menneskesyn. Jeg kan når som helst rammes av
skjebnens spill. Mennesket er en stakkar i møte med disse universets
krefter. Vi er hjelpeløse og kan intet gjøre.
Økonomisk menneskesyn
Verdien som menneske får vi utfra hva vi kan fremvise av penger og
materielle goder. Den som har mye, er mye verd, og må lyttes til. De gamle
og syke har vi ikke bruk for, de er mer en belastning enn nytte. De kan jo
ikke yte noe som kommer samfunnet til gode, slik en produktiv person i sin
beste alder kan. Din verdi måles utfra hva du er i stand til å gjøre. Dette
menneskesynet er vel så utbredt som utviklingslæren (og kan forsåvidt godt
kombineres). Vi snakker om mennesker som ressurser. Noe som nødvendigvis må
sette noen til side som "ikke-ressurser".
Når vi blir spurt
om hvem vi er (i møte med noen vi ikke kjenner), svarer vi som regel hva vi
heter og hva vi gjør. Vi har vår identitet i hva vi gjør - ikke i hvem vi
er. Det økonomiske menneskesyn setter på en måte likhetstegn mellom hva du
bidrar med og gjør på den ene siden og hvem du er på den andre siden. Du har
din identitet i hva du gjør og hva du eier.
Det finnes i
hovedtrekk to varianter av denne form for menneskesyn. Det er kapitalismen,
hvor det individuelle står i sentrum. Det viktige er hva du gjør for deg
selv, og hva du selv eier. Det andre er kommunismen, hvor det viktige er
fellesskapet. Det er spørsmål om hva du bidrar med til samfunnet. Hvis du
ikke passer inn i systemet mister du din verdi. I sitt menneskesyn har disse
mye felles.
New Age
Det som blir kalt New Age er som kjent fellesbetegnelsen på en rekke
forskjellige nyreligiøse bevegelser og sekter. Dette er like ofte holdninger
som spres via forskjellige media, som det er konkrete religiøse retninger
med sine sammenkomster. Siden uttrykket New Age er en slik fellesbetegnelse,
vil naturlig nok læren i mange tilfeller variere sterkt. Det er imidlertid
et fellestrekk i synet på mennesket som deles av de fleste retninger.
Mennesket rommer alt åndelig og guddommelig. I mennesket selv finner vi det
vi trenger for å oppdage oss selv, vår verdi og våre muligheter. Man mener
at mennesket er en del av en helhet, en del av hele universet, og som sådan
kan vi kommunisere med andre deler av dette universet. Innenfor dette
menneskesyn finner vi både astrologi, ekstrem humanisme og eldgammel
åndetro. Mennesket er guder som utvikler og forløser sin kraft gjennom
meditasjon og gjerne såkalte indre reiser.
Poenget her er
troen på mennesket som universets sentrum, at menneske er gud og i sin natur
har guddommelig kraft.
De kristnes menneskesyn
Det hadde vært fint om vi nå kunne ha presentert et menneskesyn som var det
de kristne underviste og stod for, men så enkelt er det dessverre ikke. Også
i kristen sammenheng varierer menneskesynet ganske kraftig. En del av
kristenheten har vært preget av den oppfatning som rådet i middelalderen,
med et svært negativt menneskesyn. Det fokuseres sterkt på menneskenes svake
og dårlige sider. Man er syndere uten noen mulighet til å gjøre godt.
Mennesket er råttent, og kjenner hele tiden den onde lyst i sitt hjerte.
Denne beskrivelsen er felles både for ufrelste og frelste. Dette synet er
gjerne kombinert med et syn på Gud som en streng nesten farlig dommer. Denne
type "mørkemanns-kristendom" har blitt mye forkynt i mange sammenhenger, men
er det et bibelsk fundert menneskesyn? Kan det være mer middelaldersk enn
bibelsk? I de følgende kapitler skal vi se nærmere på det.
2. Skapelsen
Slå opp i 1. Mosebok, kapitel 1.
I versene 26-31 står det:
"Da sa Gud: La oss skape mennesket i vårt bilde, som et avbilde av oss.
De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og
alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Og Gud skapte
mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne
skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange,
fyll jorden og legg den under dere. Dere skal råde over fiskene i havet og
fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden. Og Gud sa: Se,
jeg gir dere alle planter som setter frø, så mange som det finnes på hele
jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. De skal være til føde for
dere. Og til alle dyr på jorden og alle fuglene under himmelen og alt som
kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter
til føde. Og det ble slik. Gud så på alt han hadde gjort, og se, det var
overmåte godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag."
Det er viktig å
merke seg at Gud har suverent og fritt mulighet til å skape nøyaktig slik
Han selv vil. Han har ingen som legger noen hindringer i veien eller
vanskeliggjør skapelsen. Han kan skape slik Han selv vil - og det gjør Han.
Før denne sjette dagen, som vi leste om her, så har han skapt både naturen
og alle dyr. Som prikken over i'en skaper Han det beste ved hele
skaperverket - Han skaper mennesket. Det skapes ikke som en kopi eller et
avbilde av noe av det andre som var skapt tidligere. Det var ikke slik at
Han var misfornøyd med skapelsen av apene, så han tok modell av en ape, og
gjorde denne siste skapelsen noe bedre enn den første apen.
Det Gud gjorde
den siste dagen var at Han selv stod modell for den siste av alle
skapninger. Han var selv utgangspunktet for den ypperste av alle skapninger
- mennesket. Mennesket er ikke noe dårligere enn skapt i Guds eget bilde.
Gud skapte mennesket som en konge på jorden, som skulle regjere og ta vare
på alt det øvrige skaperverket. Det skulle råde over alle ting. Alt det
praktfulle Gud hadde skapt overgir han helt og holdent i menneskenes hender.
Når vi ser på
skapelsesberetningen i 1. Mosebok 1-2, og forsåvidt også
kapitel 3, hva kan vi si er forskjellen på menneskene og det øvrige
skaperverket? Jo, vi ser at mennesket er den eneste av alt det skapte som
har et personlig forhold til Skaperen. Det er det eneste i skaperverket som
på en konkret måte kan svare på Hans krav og ønsker, og ha muligheten til å
velge og gjøre det Han sier eller velge å ikke gjøre det Han ber om.
Mennesket kan elske, lyde og tilbe Gud. En annen ting vi skal legge merke
til er vers 31. Les det en gang til.
Denne sjette
dagen i Guds arbeid med å skape jorden og alt som er på den, så har Han
konsentrert seg om skapelsen av mennesket. Jeg tenker på en kunstner når jeg
leser vers 31. En maler som er ferdig med
sitt største mesterverk noen sinne. Etter å ha gjort det siste malingstrøket,
tar han et skritt tilbake, studerer mesterverket og utbryter: "Dette var
overmåte godt. Jeg har lykkes. Det ble akkurat slik jeg hadde tenkt -
kanskje bedre enn jeg hadde tenkt." Det var ikke bare godt, men overmåte
godt.
Mennesket er
skapt i Guds bilde. Det betyr at vi har fått Hans vesen eller Hans natur. Vi
er ikke på noen måte guder, men Gud har lagt ned i oss egenskaper som bare
Han har, og som ikke er gitt noen andre enn mennesket. I mennesket er det
f.eks. nedlagt en skapertrang. Ut fra hva vi har fått som mennesker søker vi
en videre skapelse. Gud har lagt grunnlaget og grunnmaterialet som vi
arbeider videre med. Det gjelder på mange områder, f.eks. hus, bil, sykkel,
forskjellige matretter, samfunnsordninger osv. Til og med muligheten til å
skape barn og forme mennesker ligger nedlagt i vår natur, gjennom familieliv
og foreldrerollen. En annen av Guds egenskaper som vi har fått, er
muligheten til å velge. I utgangspunktet var mennesket en overmåte god
skapning. Vi hadde en rekke guddommelige egenskaper som Skaperen hadde gitt
oss. Vi var skapt til å leve i en fullkommen paradis-tilværelse i Eden. Der
gikk Gud og menneskene side om side i hagen og nøt fellesskapet med
hverandre. Mennesket ble skapt nøyaktig slik Gud ville, med de muligheter og
utfordringer som lå i det.
Men noe har
tydeligvis skjedd, siden dette ikke er en beskrivelse vi kjenner fra dagens
mennesker. Vi ser krig, nød, sult og elendighet. Vi ser også mye fint og
flott, men vi vil vel ikke kalle det som skjer på jorden i dag for en
paradis-tilværelse. Nettopp en av de verdifulle gudgitte egenskaper gjorde
at synden kom inn i verden. Valgfriheten som er en del av vår natur, førte
til syndefallet. Mennesket velger å være ulydig mot Gud.
3. Syndefallet
Syndefallet finner du omtalt i
1. Mosebok kapitel 3.
Vi skal se litt på syndefallet og hva som skjedde i fallet. Vi skal også se
noen av de konsekvensene dette fikk. Men først skal vi nevne et par punkter
om hva som ikke skjedde i syndefallet:
Det er ikke
grunnlag i Bibelen for å si at den opprinnelige natur som mennesket er skapt
med ble fjernet fra mennesket. Som en konsekvens av det kan vi si at
gudsbilde som vi er skapt med, ikke er tatt bort.
Dette er det
viktig å se. Gud tar ikke tilbake noe av det han hadde lagt ned i mennesket
da Han skapte oss. Gud er ikke en slik Gud at Han gir, for siden å angre seg
og ta tilbake. Det som skjer i syndefallet er følgende:
Menneskets sinn
(dvs. sjelslivet/sjelen) forvrenges av den ondesom menneskene velger å lytte
til. Se 1. Mos. 3:6-7.
Det bilde de før hadde hatt av Gud blir forandret. Det som før hadde vært
naturlig for dem, blir fremmed. Frykten kommer, og de merker at noe er galt.
Se 1. Mos. 3:8-10. Dette skjer fordi
mennesket har valgt å lytte til den onde som taler inn i tankelivet og
ødelegger forholdet til Gud.
Menneskets ånd dør. Se 1. Mos. 3:3.
En av
konsekvensene av fallet og at menneskets ånd døde, er at de må forlate denne
paradis-tilværelsen. Sinnet er forvrengt, forholdet til Gud er ødelagt og de
har ikke lenger den kontakt som de hadde i Eden. Vi skal også legge merke
til hvordan dette forvrengte sinn og gudsbilde faktisk også forandrer synet
på mennesket. Dette kommer klart til uttrykk i 1.
Mos 4:8. Les dette skriftstedet.
Det fortelles om
Kain som slår i hjel Abel. Det forvirrede sinn har skapt et nytt
menneskesyn. Nå kunne Kain altså gjøre noe som kun hadde blitt gjort overfor
dyr tidligere - han drepte et menneske. Han brøt dermed enda en barriere,
som ikke skulle vært brutt. Mennesket var satt til å råde over planter og
dyr, men ikke over hverandre. Denne handlingen er en frukt av et forvrengt
sinn og en død ånd uten kontakt med Gud.
Brudd - og ny kontakt
Fallet har gjort at mennesket ikke lengre kan ta kontakt med Gud. Dette
hindrer imidlertid ikke Gud i å kunne ta kontakt med menneskene, noe vi ser
Han gjør gjentatte ganger i Det Gamle Testamentet. Det er menneskene som
begrenses av fallet, ikke Gud. Rett før Kain slår i hjel Abel, så har Gud
benyttet seg av muligheten til å tale til mennesket, men synden hadde blitt
så svart og mørk i Kains tanker og sinn at det var til ingen nytte (se
vers 6-7).
Den som har lest
Det Nye Testamentet vet at mye har skjedd gjennom Jesus Kristus, som gjør at
vi igjen kan henvende oss til Gud. Så den begrensningen som syndefallet
skapte på dette området finnes ikke lengre. Jesu død og oppstandelse har
gjort at vi kan komme fram for Gud ikke bare med bøyet hode og stor anger,
men også med stor frimodighet og glede.
Det er viktig å
se at fallet ikke førte til at mennesket mistet noe av sin verdi, eller sitt
gudsbilde. Det førte heller ikke til at noe ble satt over mennesket.
Mennesket ble ikke nedvurdert av Gud i eller etter syndefallet. Men det
førte til at en annen makt fikk rett over oss - nemlig den onde, Satan.
Vi lever også i
dag med konsekvensene av syndefallet. Kontakten mellom mennesket og Gud er
gjenopprettet. Muligheten er iallfall der, men valget er fortsatt vårt: Gud
eller synden. Men det fantastiske som skjedde på korset var at Jesus ofret
det offer som skulle til for å utslette synden Gud er en hellig Gud som ikke
tåler synd, derfor måtte synden ikke bare glemmes, men utslettes, for at vi
kunne ha fellesskap med Gud. Men det er en stor skade som skjedde i
syndefallet som vi inntil videre må leve med.
Det som skjedde
da Adam og Eva adlød djevelen i Edens hage var noe langt mer enn en
«epleslang.»
Det er nemlig
slik at den du adlyder er din herre. Det var et skifte av herre som skjedde
i syndefallet. Tidligere var Gud menneskets herre. Og Gud hadde gitt
menneskene alle ting. Nå gav mennesket herredømmet til djevelen ved å adlyde
han som herre. Derfor kan Det Nye Testamentet kalle djevelen for denne
verdens fyrste. Menneskene gav herredømmet i hans hender. Hva betyr det rent
konkret for oss i dag? Jo, det betyr at det ikke er Gud som har herredømme
over det som skjer her på jorden. Det er ikke Gud som rår. Djevelen er gitt
den mulighet av menneskene. Det er det forvrengte sinn og den ondes makt som
fører ondskapen (i alle dens varianter) fram i denne verden.
Vi lever i en
verden som ligger i det onde. For å illustrere dette kan vi sammenligne med
det som skjedde i Hiroshima under den andre verdenskrig. Japanernes
aktiviteter under den siste tiden av krigen førte til bombingen av
Hiroshima. Det går ikke an å forsvare en slik handling, men jeg håper du
likevel kan følge med i tankene. De som levde på den tiden fikk på en måte
straff for det de hadde vært med og gjort. Så vi kan si at de hadde synd og
skyld, og dermed fikk sin straff. Men også de som ble født etter
krigen, og faktisk fram til i dag, har fått mèn og skader av det. Selv om de
ikke har gjort noe galt, fødes de likevel inn i en verden hvor de påvirkes
og må leve med foreldrenes og besteforeldrenes feiltrinn. De er helt uten
skyld, men fødes likevel inn i sine "fedres synder".
Et menneske som
kommer til verden i dag kan på ingen måte anklages for synder som andre har
gjort tidligere, enten de het Adam eller noe annet. Et barn som fødes i dag
er rent og hører Guds rike til. Men vi fødes inn i en verden som er
gjennomsyret av synden, og får skader av det. Disse "skadene" fører til at
også vi ledes inn i synden, og derfor trenger frelse. Den eneste måten Gud
kan få tilbake sitt herredømme over oss på, er at vi gir han det. Det er det
som skjer når vi tar imot Jesus Kristus og blir frelst. Da er det igjen et
skifte av herre, tilbake til den opprinnelige Herre, den Gud som skapte oss
og som kan sette oss i rett stand igjen - vi trenger å rettes opp både i ånd
og sjel.
4. Salme
8
I Salme 8
vers 4-10 står det:
"Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernen som
du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et
menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og
kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde han til herre over dine henders
verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de
ville dyr i marken, fuglene i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på
havets stier. Herre vår Gud hvor herlig ditt navn er over hele jorden."
Forfatteren står
her og ser opp på himmelen. Han ser på alle stjernene. Han ser Guds
storverk, det enorme i skaperverket. Mens han står der får han en følelse av
å være liten i den store sammenhengen. Målt i forhold til dette enorme
univers, hvem er da jeg?? Hva er da et menneske siden du kommer det i hu? Et
menneskebarn siden du tar deg av det? Han føler seg liten. Men da kommer Gud
til han med sitt eget ord og forteller han hvem han er. Han sier: Alt du ser
her, har jeg lagt under dine føtter. Det er du som er herre over alt det
skapte. Kjenner du igjen ordene fra 1. Mosebok? "Legg
jorden under dere. Dere skal råde over ... Alt som har livsånde er deres."
Den posisjon som Gud har gitt menneskene gikk plutselig opp for David da han
skiver denne salmen. Det er jo mitt. Gud har gitt meg alt dette - hurra!
Plutselig går det
opp for Salmisten at han er skapt i Guds bilde, han er "lite
ringere" enn Gud. Han er det ypperste skaperverk. Gud har
kronet mennesket med ære og makt. Makt over jorden og alt som fyller den. Og
fylt av en herlighet som viser Guds bilde i oss. Og han ender med en
lovprisning av den Gud som har gjort det så flott: Herre vår Gud, hvor
herlig ditt navn er over hele jorden. Når det går opp for deg hvem du er, da
vil du alltid ende opp med en lovprisning av Han som har gjort deg til det
du er. Bibelen trykker deg ikke ned, Gud ser ikke på deg som en byrde og noe
Han helst ville kvitte seg med - nei, han ser på deg som det ypperste Han
har skapt. Han ser på deg som ett avbilde av seg selv, og Han er fornøyd -
ikke med alt hva du gjør, men med det du er.
Salme 8 er et
menneskes lovprisning av Gud, fordi han har sett hvem han er. Han har fått
se seg selv med Guds øyne. Det er hva Gud sier om oss som er det viktige,
ikke hvordan vi føler oss. Den som tror på Guds ord vil holde seg til det
Gud sier, ikke til hva man føler. For vi føler oss kanskje ikke alltid
hjemme i den beskrivelsen Salme 8 gir,
men hvem har sagt av du behøver å føle det? Vi bygger ikke på følelsene, men
på Guds ord. Så vil Guds ord etter hvert løfte våre følelser inn i
overensstemmelse med Ordet, og det er en god opplevelse.
Salme 8 er ett av
Bibelens avsnitt som underviser oss om hvem vi er. Ta tid sammen med denne
salmen. Les den og tenk over det som står der, mediter over det. Personlig
opplevde jeg Salme 8 som en sterk åndelig opplevelse da jeg ikke bare leste
den, men da det gikk opp for meg hva dette sa om meg og til meg.
5. Det nye Testamentet
Gjennom hele Det Gamle Testamentet ser vi hvordan Gud lengter etter å
gjenoppta forholdet som ble ødelagt i syndefallet. Det personlige forholdet
som hadde vært mellom Gud og mennesket ble ødelagt, så det kunne ikke
menneskene gjøre noe med, men Gud oppretter kontakt med enkelte mennesker
som står mellom Han og folket. De skulle formidle Guds plan og vilje. Men
det forvrengte sinn skaper hele tiden problemer.
For Gud er du og
jeg så mye verd at Han ikke kan sitte i sin himmel å se på at djevelen ødela
alt og at Han ikke lengre kunne ha dette intime forholdet til sin ypperste
skapning. Den eneste løsningen på dette problemet var å gjenopprette det som
syndefallet ødela: menneskets ånd og sjel. Men dette krevde et enormt offer
fra Guds side. Han måtte ofre seg selv. For at vi i det hele tatt skulle
kunne svare på Hans kall, måtte Han først komme til jorden å vinne over den
makt som hadde fått kontrollen over oss. Denne seier ville koste Hans liv.
Dette viser oss fremfor alt hvilket menneskesyn Gud har. Gud mente at vi var
verd maksimal innsats fra Hans side. For Gud var mennesket enormt mye verd
rett og slett fordi det var et menneske. Det var skapt i Hans bilde, og det
er i seg selv et kvalitetsstempel. Det forteller at vi er av Hans art, vårt
opphav er Gud.
Det som nå er
sagt viser tydelig at mennesket på ingen måte er en ond skapning. Menneskets
natur er god. Men vi kan styres av det onde, og den som styres av det onde
gjør onde gjerninger. Frukten av dette er at vi til slutt blir syndere som
daglig synder i tanker, ord og gjerning. Men den som styres av Herren vil
holde seg borte fra synd og urett. Dette vil du få se nærmere på under
avsnittet synd og helliggjørelse senere i Bibelen.
Det at Jesus
Kristus var villig til å dø for deg, forteller mye om hvor stor verdi du
har. Når du ser på hva Han måtte gjennomgå av smerter og plager, da tror jeg
du fylles av takk til Gud som verdsatte deg så høyt. Da får folk si hva de
vil, du vet at din verdi er over alt annet. Du var verd å dø for. Og det var
ikke hvem som helst som døde - det var Herren selv.
Dette illustreres også god i Lukas kapitel 15
vers 11-32. Les dette avsnittet og merk deg hvordan Far tar imot sin
sønn.
6. Ånd, sjel og kropp
Som du
vet består mennesket av tre sider: Ånd, sjel og kropp. I
1.
Tessalonikerbrev 5:23
står det:
"Må
Han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og
legeme bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus
Kristus kommer."
Vi ser altså
hvordan Bibelen underviser om menneskets tre sider eller deler. Det er et
mål å ta vare på/bevare alt dette. Legemet er ikke mindre verd enn ånden,
eller motsatt. Alt er med å gjøre mennesket helt. Du er et helt menneske som
består at ånd, sjel og kropp. Hva er så disse tre sidene ved mennesket?
Legemet
Legemet er vel det som er lettes å forklare. Det er det vi ser, kan ta og
føle på. Det er den delen av mennesket som har med det fysiske å gjøre.
Legemet er det
ytre menneske, det fysiske. I Rom 12:1
står det: "For Guds barmhjertighets skyld
formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig
offer som er til Guds behag. Dette skal være deres åndelige gudstjeneste."
Paulus skriver her om at vi som tror skal bære fram også legemet som et
offer til Gud. Du tilhører Gud, du er Guds barn, men du må likevel bære fram
kroppen som et hellig offer til Gud.
Noen sier at det
er ikke så farlig med legemet. "Det skal jo legges i graven en dag, det er
forgjengelig. Vi skal jo ikke ha kroppen med oss til himmelen." Men det er
ikke en bibelsk tankegang. Bibelen formaner oss til å ta vare på legemet, og
bære dette fram som et hellig offer. Det er ikke likegyldig for Gud hva du
gjør med din kropp, Han har skapt den som en del av deg - som en del av den
ypperste skapningen. Da Han så på skapningen å sa at det var overmåte godt,
da hadde vi legeme. Vi skal også stelle pent med den delen av Guds
skaperverk.
Gjennom å leve et
hellig liv, bærer du fram legemet som et offer til Gud. Når vi snakker om å
leve hellig, så kan det virke noe sært eller krampaktig. Noen tror at dersom
man går i kirken og lever et prektig liv kommer man til himmelen og er en
god kristen. Men du blir ikke kristen av å leve prektig, eller å gå i
kirken. Du blir kristen ved å ta imot Jesus Kristus og gjøre Han til Herre i
ditt liv.
Paulus sier også
i 2. Kor 5:17 "Derfor,
hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det
nye er blitt til."
Det å leve "rett" er flott, men det gjør deg ikke til en kristen. Eget strev
for å leve pent og pyntelig hjelper lite i denne sammenheng. Men når du er i
Kristus, når du har tatt imot Han som Herre, da er du en ny skapning. Det
betyr ikke at du har fått en ny kropp og ikke lenger kjemper mot det vi
kaller "kjødet" eller "Den onde natur". Det betyr at du har fått en ny ånd,
og at du nå ved å leve etter Guds ord og vilje automatisk også vil leve
rett. Du er blitt ett nytt menneske i Jesus Kristus. Legemet er ikke blitt
nytt, men det skal det bli. Når Jesus en dag kommer tilbake skal vi legge av
denne kroppen og få nye herlighetslegemer, skapt av Gud for det himmelske
livet. 1. Kor 9:27 viser at Paulus ikke
lot de kroppslige drifter og lyster bestemme over han. Han var isteden herre
over sin kropp, og ved sin vilje styrte han sitt legeme. Dette for at
evangeliet ikke skulle bli tilsmusset av skitten livsførsel, men isteden
skulle lyse fram som et vitnesbyrd.
Sjelen
Sjelen er det som hører sjelslivet til. Det er våre tanker, våre følelser,
fornuft, vår vilje o.l. Det er det psykiske, mentale. Den delen av mennesket
som resonnerer og tenker.
Vi nevnte
Romerne 12 i avsnittet ovenfor.
Vers 1 handler der om kroppen.
Vers 2 handler om sjelen. Der står det: "La
dere ikke lengre prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at
sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: Det gode, det
som er til Hans behag, det fullkomne."
Å skille fysiske
handlinger (kroppen) helt fra sinnet (sjelen) er umulig. Fysiske handlinger
har som regel utgangspunkt i sinnet, i tankelivet. Derfor vil hemmeligheten
til et rett liv først måtte komme inn i ditt sinn. Så vil du gjennom din
vilje og gjennom rett tenkesett styre dine handlinger. Bibelen viser oss at
man ikke automatisk får rett livsførsel og rett tankeliv selv om man er
kristen. Når du ble en kristen fikk du en ny ånd (se nedenfor) men ikke en
ny sjel eller ny kropp. Du åpnet på nytt kontakten med Gud gjennom din ånd.
Gjennom denne kontakten skal du renses i sinnet og få rett liv som en frukt
av et godt liv med Gud - ikke som et resultat av slit og strev for å være
prektig.
Jeg tror at et av
de største behov for kristne rundt om i menighetene i dag er å bli fornyet i
sinnet gjennom Guds ord. Det å være kristne betyr nødvendigvis ikke at du er
fornyet i sinnet. Det er noe som må pågå gjennom hele livet. Det er en
massiv propaganda som ønsker å tale til ditt sinn. Djevelen vet at det er
der kampen om ditt liv står, derfor vil han angripe ditt sinn. Da gjelder
det for oss å leve i Guds ords fornyelse av sinnet, så vi kan vite hva som
er etter Guds vilje og hva som ikke er etter Guds vilje. Denne kunnskapen
får vi ved å ta til oss av Guds ord og leve etter det vi ser. Det er Guds
ord som fornyer ditt sinn. Derfor er ditt private bibel- og bønneliv så
viktig for deg som en kristen.
Ånden
Ånden er den delen av mennesket som har kontakt med Gud. Bibelen bruker ofte
betegnelsen "hjerte" om vår ånd. Det som blir nytt i frelsen er menneskets
ånd, se Esekiel 36:26-27. Ånden kalles
også for Det indre mennesket. Den nye ånd som gis deg i frelsen, skal være
en rettesnor både for sjel og kropp når du er en kristen. Det er gjennom din
ånd at Gud taler til deg. Dersom mennesket tok av den frukten Herren hadde
forbudt dem å ta, skulle de dø - står det i 1.
Mosebok. Når vi leser videre ser vi at mennesket ikke døde fysisk,
men deres ånd døde. Dette førte til at de mistet kontakten med Gud, og ikke
lengre kjente Hans vilje. Jesus sa til en kvinne: "Gud
er ånd, og de som tilber Han, må tilbe i ånd og sannhet."
(Joh. 4:24). Vi kan ikke kjenne Gud ved
fysisk å berøre Han. Vi kan altså ikke ha kontakt med Han gjennom vår kropp
og våre fysiske sanser. Vi kan heller ikke kommunisere med Gud gjennom vårt
tankeliv, mentalt. Vi kan tenke mye fint om Gud, men det er ikke der vi har
samfunn med Han. Kontakten med Gud ligger altså ikke på det sjeliske plan,
men på det åndelige. Det er gjennom vår ånd vi lærer Gud å kjenne og har
samfunn med Han. Men Gud kan tale til vårt sinn og gi oss tanker, det er noe
annet. Han kan selvfølgelig også gripe inn i din kropp og styre deg rent
fysisk, eller helbrede.
Når vi er "født
på nytt" dvs. blitt kristne har vi fått en ny ånd, vi har fått ett nytt liv.
Flere av profetene profeterte om dette. Esekiel var en av dem. I
Esekiel 36:26-27 står det: "Jeg
vil gi dere ett nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta
steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte istedet. Jeg lar
dere få min ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger min forskrifter
og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem."
Når du ble en
kristen ble det indre mennesket, din ånd, byttet ut. Dette var nødvendig
fordi den var død under synden. Så for at du skal kunne ha et godt forhold
til Gud måtte Gud skape på nytt i deg din ånd, slik den var i skapelsen. Det
er det det handler om i 2. Kor. 5:17 "Derfor,
hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se det
nye er blitt til." Det handlet ikke om ditt sjelsliv eller
din kropp, men om din ånd. Men det betyr ikke at resten av ditt mennesker
ikke berøres av frelsen. Tvert imot. Din ånd påvirker din sjel, som igjen
påvirker dine fysiske handlinger. Derfor kan vi si at hele mennesket blir
frelst gjennom den nye fødsel, og at ikke noen del av mennesket kan holdes
utenfor.
Det skulle vel
kanskje være unødvendig å si at vi lever i en fysisk verden, hvor det meste
av det vi gjør og har med å gjøre dreier seg om det fysiske. Derfor har vi
kanskje problemer med å forstå det åndelige, den åndelige verden. Men vi
lever like mye i en åndelig verden som i en fysisk verden. En åndelig verden
hvor vi kan tilbe Gud og leve i Hans nærhet her og nå, men også en åndelig
verden hvor vi angripes av andre makter.
Man kan ikke skille en del av mennesket og si at dette er mennesket.
Mennesket består av tre deler, slik Gud har skapt det i sitt bilde: ånd,
sjel og kropp. Et trefoldig mennesker i den treenige Guds bilde.
Sammendrag
Mennesket er en skapning som Gud betegner som det ypperste Han har skapt,
altså det flotteste av hele skaperverket. Det var Gud selv som stod modell
for dette "kunstverket", vi er skapt i Guds bilde. Dette forteller oss noe
om hvor høyt vi er satt. Salme 8 sier at
vi er lite ringere enn Gud. Den treenige Gud har skapt oss som trefoldige
mennesker med ånd, sjel og kropp. Legemet er det fysiske, sjelen det
psykiske og ånden det åndelige (kort og upresist sagt).
Det eksisterer mange menneskesyn i verden. Vi har den kjente og utskjelte
utviklingslæren, skjebnetroen, økonomisk menneskesyn, New Age og flere
varianter av kristent menneskesyn. Kun Guds eget ord, gitt oss av Han som
skapte mennesket, kan vise oss hvem vi egentlig er.
|
