1. DÅPSTEKSTENE
I dette kapitlet setter jeg opp alle skriftsteder i Det Nye Testamentet som
inneholder ordet dåp. Det er en fullstendig liste. Men man kan nok finne
andre skriftsteder som er naturlig å bruke om dåpen, men da er ikke ordet dåp nevnt i teksten, og det hele blir lett et tolkningsspørsmål. Evangeliene Matt 3:4-16, 28:19 10:37 + 47-48
Mark 1:4-9, 11:16, 10:38-39, 13:24, 16:16, 16:15 + 33
Luk 3:3-21, 18:8,7:29-30, 19:3-5, 12:50, 22:16
Joh 1:25-33,.4:1-2, 10:40 , 3:22-26 Brevene Rom 6:1-11
1. Kor 1:13-17 Apostlenes gjerninger Ap.gj 9:18, 10:2, 12:13, 1:5, 15:29, 1:22 Gal 3:27, 2:41 Ef 4:5, 8:12-13 Kol 2:12, 8:36-38 1. Pet 3:21 Disse tekstene er veldig forskjellig. Noen omhandler Johannes' dåp, en tekst bruker dåpen bare i forbindelse med stedsangivelse, og det kan handle om Den Hellige Ånd. De fleste skriftstedene omhandler imidlertid den kristne dåpen i vann. Til tross for denne blandingen har jeg tatt med alt sammen, slik at du selv kan sile bort det du oppfatter som noe annet en den kristne dåpen. Det valget ville jeg ikke gjøre for deg. Når vi leser i Guds ord for å finne ut hva Gud vil, er det viktig at vi prøver å legge til side vår egen bakgrunn og våre egne meninger. På den måten kan Gud få slippe til med sine tanker. Det har sikkert hendt med flere enn meg at det jeg har regnet som en selvfølge ikke nødvendigvis var riktig. Tradisjonen og hva jeg er opplært til kan være riktig, men det kan også være feil. Derfor er det viktig at vi prøver å la Gud tale ene og alene gjennom sitt ord. 2. "PETERSPAKKEN" Når vi leser skriftstedene i Apostlenes gjerninger, ser vi at omvendelsen eller frelsen består av tre deler. Det er dette som noe uærbødig er blitt kalt "Peterspakken". Vi finner dette bl.a. i 8:12-16 og 10:44-48. Dette går ut på at Ordet blir forkynt og skaper tro hos de som hører. Som en følge av at de har fått troen blir de døpt og mottar Den Hellige Ånds gave (rekkefølgen kan være litt forskjellig). Vi ser at omvendelsen består av: - Tro
- Dåp
- Den Hellige Ånd
Det er interessant å se hvordan troen alltid kommer før dåpen. Ånden får man noen ganger før, andre ganger etter dåpen. Men dåpen skjer aldri før man har kommet til tro. Så troen er altså grunnlaget for dåpen. Uten tro - ingen dåp. Bibelen sier også hva som skaper tro: Troen kommer av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord (Rom 10:17). Troen skapes altså av den forkynnelsen vi hører. Det er nettopp dette vi ser gang på gang gjennom hele Apostlenes gjerninger. - På pinsedagen (Ap.gj. 2): Peter forkynner og vitner om Jesus Kristus. De som hørte Peters tale kjente at det stakk dem i hjertet (vers 37) og de lurer på hva de skal gjøre. Peter sier da at de må vende om, og de som kom til tro ble døpt. Altså ser vi at troen kom av Peters forkynnelse. Og dette var mennesker som kunne høre og ta stilling til det de hørte.
- Filip forkynner for hoffmannen (Ap.gj. 8). Hoffmannen forstod i utgangspunktet ikke det han leste, men når Filip forklarte det for han skapte det tro i hans hjerte og han ble døpt.
- Paulus' omvendelse (Ap.gj. 9). Her ser Paulus først et syn, men etter dette kommer Ananias og forklarer hva som har skjedd, og ber for Paulus. Som en følge av denne samtalen og forbønnen, blir Paulus døpt.
- Hos Kornelius (Ap.gj. 10). Mens Peter forkynte og vitnet for de som var tilstede falt Den Hellige Ånd over de som hørte, står det. Og som et resultat av dette, bød Peter dem å bli døpt.
- Purpur-kremmersken Lydia (Ap.gj. 16). Lydia hørte på Paulus og
Timoteus, og mens hun gjorde det åpnet Herren hennes hjerte og hun ble døpt (se ellers kapitlet; Døpt med hele sitt hus). Hun hørte forkynnelsen, kom til tro og ble døpt. - Synagogeforstanderen Krispus (Ap.gj. 18). I vers 8 står det at Krispus kom til troen. Mange andre korintere som hørte Ordet, kom til troen og ble døpt.
- Johannes-disiplene i Efesus (Ap.gj. 19). Paulus underviser disse disiplene om Den Hellige Ånd. Så står det i vers 5 at når de hørte dette, lot de seg døpe.
Her er sju eksempler fra Apostlenes gjerninger på at forut for dåpen gikk forkynnelsen. Forkynnelsen skapte tro, og det resulterte i dåp. Gang på gang ser vi altså hvordan det poengteres at de som kom til tro og ble døpt, først hadde hørt forkynnelsen. Forkynnelsen var slik at de måtte ta stilling. De som ble frelst ble også døpt. Vi ser hvordan dåpen hører med til omvendelsen. Vi ser også hvordan Den Hellige Ånds gave hører med til omvendelsen. Dette med Åndens gave var så viktig og naturlig at når Filip opplever at de som er kommet til tro og blir døpt ikke mottok Den Hellige Ånds gave - da kom apostlene fra Jerusalem, for dette måtte ordnes opp i (Ap.gj. 8). Vi ser hvordan både tro, dåp og Den Hellige Ånd er deler av omvendelsen. Det er også viktig å legge merke til at de som ble døpt, selv hørte og tok stilling til det de hørte, før de ble døpt. 3. VEKST FØLGER LYDIGHET Hva skjer i dåpen? Vi forlanger ofte resultater av det vi gjør. Vi vil ikke gjøre en masse ting uten at vi forstår at dette har en hensikt. Kanskje den tankegangen ikke er brukbar i forhold til Kristenlivet. Bibelen sier at det vi har fått, det har vi fått for intet og vi skal gi det for intet - vi har egentlig ikke noe med hva dette fører til. Vi har fått livet med Gud, og en del av det å bli frelst er å bli døpt. Det er dåp i frelsen (ikke frelse i dåpen). Det er mye vi ikke forstår i Guds ord, men det kreves ikke at vi skal forstå alt, det kreves bare at vi gjør det Gud ber oss om. Men jeg tror også vi opplever at vi forstår mer og mer etter hvert. Siden Bibelen sier at dåpen hører med til din omvendelse, så er det grunn god nok for å bli døpt. Om det skjer noe eller ikke, er egentlig ikke viktig. Men nå er det også slik at det skjer noe i dåpen. For den måten du og jeg vokser i kristenlivet, er gjennom å være lydig mot det Bibelen sier, og det Den Hellige Ånd viser oss. Noen kristne sier at for å bli døpt må de kjenne eller føle at Ånden drar dem til det. Det er slett ikke nødvendig. For Bibelen sier at den som tror, også skal bli døpt, og da handler det om lydighet mot Gud og Hans ord. Likevel minner Åndens oss på at vi skulle la oss døpe, men mange hører dårlig på det øret. Jeg har til og med møtt mennesker som tror Ånden har sagt at de ikke skal bli døpt. Men det kan Ånden aldri si, for Den Hellige Ånd kan aldri si imot sitt eget ord. For Guds ord står fast til evig tid. Det var nok en annens stemme. Det vi ofte ser hos kristne som velger å være lydige mot Guds ord om dåpen, det er åndelig vekst. Dåpen blir da for mange en startgrop for videre vekst i kristenlivet. Jeg opplevde dette selv, og har sett mange andre oppleve det samme. Det er slik fordi vekst følger lydighet. Vekst og velsignelse kommer som et resultat av at du og jeg er lydige mot Guds ord. I 1. Kongebok 17:10-16 står det om Elia og enken i Sarepta. Det denne fortellingen handler om, er hva som kan skje med deg, dersom du er lydig mot Gud. For enken var virkelig ille ute. Hun hadde ingen penger og ikke mat. Det eneste hun hadde, var litt mel til å bake et lite brød til seg og sin sønn, før de la seg ned for å dø. De kunne ikke låne penger noe sted, det var rett og slett slutten. Da kommer det en mann og ber om brød. Enken forklarer situasjonen, men mannen vil ha brød. Var det sånn at Gud ikke ville at denne enken og hennes sønn skulle ha mat? Nei, han ville gi dem mer, men først testet han deres lydighet. For hun kjente at dette var Gud, og hun var lydig. Siden hadde hun aldri tom melpose eller oljekrukke - Gud fylte på hele tiden. Lydighet mot Gud fører til rike velsignelser over våre liv. Dette gjelder på alle områder av kristenlivet, ikke bare i spørsmålet om dåp. 4. DØD OG BEGRAVET Romerbrevet 6 snakker om dåpen som en begravelse. Når vi snakker om det å bli en kristen, så sier vi gjerne at vi går over fra døden til livet. Det gamle er borte, og noe nytt er blitt til. Det gamle livet uten Gud er dødt, og dåpen er da en begravelse av dette livet. Det døde blir begravet. Men det er noe mer, for vi blir ikke under vann. Vi reises opp til et nytt liv. For å forstå poenget med Paulus' bildebruk må vi se for oss den nytestamentlige dåpspraksis. Hvordan var det dåpen foregikk? Dåpshandlingen var ute i friluft, og den foregikk ved at den som skulle bli døpt, gikk ut i vannet sammen med den som døpte. Etter å ha bekjent troen, ble han så dyppet helt under vann, for så å bli løftet opp igjen. Det greske ordet som Bibelen bruker for dåp er; Baptizein. Dette ordet betyr å dyppe i vann. Det som dyppes er helt omsluttet av vannet. Å døpe krever i Det Nye Testamentet vann med en viss mengde (Etter dette gikk Jesus og hans disipler til Judea-landet. Der ble han en tid sammen med dem og døpte. Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, for det var mye vann der. Og folk kom dit for å bli døpt, Joh 3:23). Vi ser også hvordan den som døper går sammen med dåpskandidaten ned i vannet (Og de steg begge ned i vannet ... Ap.gj. 8:38 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet ... Matt 3:16). Og bare ved denne nytestamentlige neddykkelsesdåp blir det mening i Paulus' sammenligning mellom dåpen og begravelse, slik han gjør både i Rom 6 og Kol 2:12. Andre dåpsformer som f.eks. dåp av spedbarn, kom av forskjellige grunner inn i den kristne kirke, på slutten av det andre århundre. Men man døpte også da med full neddykkelse av barna. Både bibelforskere og kirkehistorikere er enige om dette. Den katolske kirke er også enig, men likestiller tradisjonen med Guds ord, og mener derfor at spedbarnsdåpen er riktig. Baptisteriene eller dåpskapellene i de eldste katolske kirker viser imidlertid at man praktiserte dåp ved full neddykkelse av troende personer. Man har store dåpsbasseng med trapper. Lateranbaptisteriet i Rom er berømt. Baptisteriet i San Giovanni in Fonte i Ravenna daterer seg til det femte århundre. Lignende bassenger finnes overalt i Italia. I det italienske verket Il Battistero di Parma da Michaele Lopez nevnes ikke mindre enn 66 slike baptisterier, bygget mellom det fjerde og det fjortende århundre. I flere av disse kirkene finner man også store malerier som forteller hvordan dåpen foregikk. Der avbildes dåpskandidat og den som døper med vann til brystet nettopp i store dåpsbasseng, eller ute i elver og vann. Lignende framstillinger er gitt i miniatyrbilder på uttallige manuskripter fra forskjellige århundrer. Den første større teolog som virkelig kjempet for spedbarnsdåpen var Augustin. Hovedbegrunnelsen for denne oppfatning var at kirken var en frelsende institusjon og at dåpshandlingen virket til frelse helt uavhengig av dåpskandidatens innstilling. Men dette er altså så sent som i det femte århundre. Barnedåpen fikk først etter det sjette århundre gradvis overtaket. 500 år er lang tid og mange generasjoner. Men selv om barnedåpen kom, så var dåp av troende det mest vanlige i mange år fremover. I lang tid ble begge deler praktisert. Den kjente Thomas av Aquino, som døde i 1274, uttalte: "Ved neddykkelse uttrykker en klarere Kristi bevegelse, og av denne grunn er denne dåpsform mer alminnelig og mer å anbefale." Men selv om den største kirken i løpet av denne tiden forlot den nytestamentlige dåpspraksis, eksisterte det hele tiden mindre grupper og menigheter som praktiserte dåp på den måte som vi lærer av Guds ord. Utgangspunktet for dette kapitlet var dåpen som bilde på avleggelsen av det gamle mennesket og oppstandelsen til det nye livet sammen med Kristus. Vi døpes til Kristus. For å leve sammen med han. For at han skal være Herren i våre liv. Det er et nytt liv, hvor det gamle er borte og noe nytt har blitt til. 5. DØPT MED EN ANNEN DÅP I Apostlenes gjerninger 19:1-6 står det om Paulus' møte med en gruppe disipler som var døpt, men som ikke kjente til Den Hellige Ånd på det tidspunktet de ble døpt. Dette er interessant fordi det forteller oss noe om hva som kreves for at en handling kan kalles en kristen dåp. For spørsmålet her går egentlig på om en vannsermoni kan kalles dåp helt uavhengig av hva den som blir døpt, tror og tenker. Det vi ser av dette avsnittet fra Guds ord, er at Paulus stiller et krav for å godta den dåpen disse 12 mennene er døpt med. Det kravet han stiller er at de kjenner til Den Hellige Ånd. Slik jeg oppfatter dette, betyr det egentlig at de må kjenne til den treenige Gud. Siden Johannes allerede hadde døpt dem, så trodde de på Gud. De var blitt døpt som et resultat av omvendelse, men de kjente ikke til Den Hellige Ånd. Det er lett å tenke at siden de ikke hadde hørt om Ånden, så kunne bare Paulus ha undervist dem om det, så var alt i orden. Døpt var de jo allerede. Men Paulus tenker ikke slik. Han underviser dem om ånden og døper dem. Hvorfor gjorde han det? Var dette en dåp i tillegg til den forrige? Nei, den forrige dåpen var ikke en kristen dåp, og det til tross for at den var utført på samme måte som Paulus døpte. Hva lærer vi av det? Jo, vi ser at ingen handling virker av seg selv. Det er ikke likegyldig hva den som blir døpt, tror og tenker. Bibelen krever at den som blir døpt, kjenner Gud. Det betyr at de må ha hørt om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og at de som et resultat av troen på denne Gud omvender seg og lar seg døpe. Hvis man er døpt uten denne forståelsen, så er det ikke en kristen dåp - derfor døper Paulus disse 12 menn. Veldig mange i Norges land er i samme situasjon som disse disiplene i Efesus. De har vært gjennom en handling som ble kalt dåp, men de kjente ikke til Den Hellig Ånd eller for den saks skyld Faderen og Sønnen. Faktisk så er de fleste i Norge i en enda dårligere situasjon enn disse disiplene. For disiplene i Efesus hadde tatt et valg og på dette valget latt seg døpe. De barn som døpes i Norge har ikke gjort noe valg, ikke hørt forkynnelsen, ikke hatt noen tro, eller hatt noen omvendelse. Likevel tror mange at de er døpt. Er de det? Disiplene i Efesus kunne kanskje synes det var unødvendig å døpes en gang til. De kunne bare ta med seg den nye forståelsen av Gud som Paulus gav dem. De kunne vel være like gode kristne selv om de ikke ble døpt på nytt? Det er bare det at det ikke er snakk om å bli døpt på nytt, for den første handlingen var ikke noen dåp. Det er snakk om å bli døpt. Jeg tror ikke vi helt forstår hvor viktig dåpen er for en kristen. Det er kanskje derfor vi kan stille spørsmål om hvorfor det er nødvendig. Det finnes mange kristne som har sett at den handlingen de var gjennom som barn ikke er en Bibelsk dåp. Samtidig har de sett at de burde bli døpt som troende, men de gjør ikke noe med det. Det viser at vi egentlig ikke tar Gud på alvor når han viser oss hva som er rett. Men Bibelen lærer oss at dåpen er en naturlig og viktig del av det å være en Jesu Kristi disippel. Da Ånden falt mens Peter forkynte hos Kornelius (Apostlenes gjerninger 10:44-48) ble Peter og de andre jødene først noe forvirret, men da de oppdaget at Gud faktisk var i ferd med å frelse hedningene, så står det at Peter bød (altså befalte) at de måtte bli døpt. Så viktig var dåpen at Peter til og med befaler dåp når noen ble frelst. Skulle de være Jesu Kristi disipler, enten det var jøder eller hedninger, så skulle de også være døpt. 6. FORENET I DÅPEN
A. FORENET MED KRISTUS
Hva vil det si at vi døpes til Jesus Kristus, eller at vi døpes i Jesu navn?
For det første så betyr navnet noe spesielt. Et menneskes navn beskriver (ifølge jødisk tankegang) menneskets personlighet. Navnet Jesus betyr; "Jahve er frelse". Kristus er derimot en tittel. Kristus er gresk for Messias, som betyr "den salvede". Navnet Jesus Kristus blir derfor en bekjennelse - Jesus er Messias. Og når man ved flere anledninger bytter rekkefølgen til Kristus Jesus, vil det bety Kong Jesus. I dette uttrykket, Messias/Kristus, ligger det underforstått at det dreier seg om den store frelseskongen som Det Gamle Testamentet profeterer om. Å døpes til Jesus blir å få del i hele hans liv og personlighet. Som Romerne 6 sier, så blir vi døpt til hans død - vi får del i hans død, og vi blir reist opp med han - vi får del i hans oppstandelse. Når vi døpes til Jesus så inngår vi en gjensidig pakt. Han får del i våre liv og vi får del i hans liv. I en slik gjensidig pakt har vi våre forpliktelser på samme måte som Gud har sine forpliktelser. I Efeserbrevet 5:21-27 sammenligner Paulus den pakt vi inngår med Gud i dåpen, med ekteskapspakten. For å forstå sammenligningen må vi kjenne til hvordan praksisen var når to jøder skulle stifte familie. Det som setter i gang bryllupsforberedelsene, er at brudgommen sender ut sin venn som skal forhandle. Han har med seg gaver, og samtaler med brudens far. Får han et ja, så starter forberedelsene med en gang. Med en gang dette svaret er gitt, er jenta bundet til mannen. Tiden fram til bryllupet kalles trolovelsestiden, som er noe langt mer enn dagens forlovelse. Forberedelsene startet med at jenta blir badet, deretter salving og utsmykking. Alt dette var veldig viktig. Dersom ikke alt var i orden, kunne dette få så alvorlige følger at det ikke ble noe bryllup. I Ef 5:25b-26 står det: Kristus elsket kirken og gav seg selv for den for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord. Det hele startet "i kraft av et ord." Dette ordet er brudens JA til brudgommen - eller vårt JA til Kristus. Når vi gir vårt JA til Jesus, da er vi bundet til han, og forberedelsene på "bryllupet" starter (Bibelen omtaler Jesu gjenkomst som et bryllup, Lammets bryllup). Og det første man da gjør, er å bli døpt, på samme måte som jenta bades. Salvingen er Den Hellige Ånds gave, og utsmykningen er helliggjørelsen. Vi tilhører nå Kristus. Paulus sier om den menighet som har gjennomgått dette, at den står fram i herlighet uten flekk eller rynke (vers 27). Vi ser altså hvordan det vi kalte "Peterspakken", tro, dåp og Den Hellige Ånd, istandsetter oss til et liv med Jesus Kristus i all evighet. Det er den naturlige start på forholdet til Jesus. På samme måte som helliggjørelsen er den naturlige fortsettelsen.
B. FORENET MED HVERANDRE
Dåpen er også en forening med Jesu Kristi legeme på jord, altså menigheten. 1. Korinterbrev 12:13-14 sier: Liksom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med en Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle en Ånd å drikke. Vi er "lemmer på legemet", det betyr at vi er helt avhengig av hverandre for å kunne fungere. Et kne fungerer ikke dersom ikke resten av kroppen er der - det skjønner vi. På samme måte er det med oss som kristne. Vi fungerer ikke dersom vi står alene, vi er avhengig av resten av legemet. Når vi døpes, så døpes vi ikke til å stå alene, men vi døpes til fellesskap i menigheten. Vi døpes til Kristus og til hans legeme på jord. Det er ikke bra for en kristen ikke å ha noe fellesskap i en menighet. Det holder ikke å si at vi er med i Guds universelle menighet, for hvor har denne menigheten sitt fellesskap? Hvor samles denne menigheten? Er det ikke nettopp i de lokale menighetene at dette skjer? Menigheten er satt av Gud på jorden for at alle vi som tror på han, skal være med der. Og Guds menighet på jord består av en rekke lokale menigheter. Bibelen kjenner ikke til kristenliv uten et levende fellesskap i en lokal menighet. Å være forenet med hverandre i Guds menighet er en hjelp og en glede, men også et ansvar. Vi har ansvar for hverandre. Det ansvaret gjelder både det å hjelpe hverandre med forskjellige ting, vise omsorg og kjærlighet, men det er også et åndelig ansvar for å hjelpe hverandre videre i troen på Jesus Kristus. 7. MISJONSBEFALINGEN - DÅPSBEFALINGEN Den norske oversettelsen av Matteus 28:18-20 har av og til blitt brukt som argument på at dåpen frelser, eller gjør et menneske til disippel. Det kan man imidlertid ikke lese ut av teksten i Matteus. Der står det: Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut å gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Dette kan meget lett forstås dithen at man gjør disipler ved å døpe. Luther oversatte dette på følgende måte: Gå derfor ut lær alle folkeslag og døp dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alle ting .. osv. Det første lær, eller som den norske oversettelsen sier gjør, betyr instruer eller opplær. Det har med å lede til Kristus å gjøre, altså det vi kaller evangelisering. Det er snakk om å gjøre disipler i nytestamentlig forstand. Ved å tro på Jesus Kristus og følge han blir man en disippel. I den norske oversettelsen står det videre, idet dere døper dem... Ordet idet finnes imidlertid ikke i den greske teksten. Derfor har heller ikke Luther oversatt slik. På moderne norsk vil man forstå det slik at man gjør disipler ved å døpe, derfor er denne oversettelsen feil. For det er ikke det det står. Vi skal evangelisere og bringe folk til tro på Jesus Kristus, videre skal vi døpe dem og vi skal undervise og lære dem. Ordet idet er imidlertid også et gammelt norsk uttrykk med en noe annen betydning tidligere enn hva vi legger i det i dag. Med den gamle forståelsen av ordet, så blir oversettelsen ikke så gal likevel. Det blir noe slikt som at man gjør disipler over tid, og at en del av det å gjøre disipler er å døpe og lære. Og dette stemmer veldig godt med det øvrige bildet som Bibelen gir på dåpens plass i det å bli en kristen. Da blir dåpen og undervisningen en naturlig føle av evangeliseringen. Det er dette vi ser gjennom hele Apostlenes Gjerninger. Man forkynner evangeliet (gjør disipler/evangeliserer), døper og underviser. At de som tar imot budskapet blir døpt og undervist, det er noe som hører med til det å gjøre disipler. Men Matteus 28:18-20 er ingen dåpsbefaling, slik noen liker å kalle det.
Det er en evangelisasjons-/misjonsbefaling. Jesus Kristus befaler sine disipler å gjøre også andre til disipler. Det skal de gjøre etter det mønster Jesus gav dem: Forkynne, døpe og undervise. Det er dette vi ser Peter og de andre disiplene gjør i Apostlenes Gjerninger 2:1-47. Dette er bare noen uker etter Jesu befaling. De forkynner, og de som tar imot budskapet blir døpt (vers 41). 8. DØPT MED HELE SITT HUS Andre avsnitt som brukes som et slags forsvar for annen dåpspraksis enn den nytestamentlige dåpen av troende, er de 5 stedene i Det Nye Testamentet hvor det står om at hele hus blir døpt (Bibelselskapets oversettelse av 1978 bruker ordet familie isteden for hus). Når man bruker disse skriftstedene som bevis for at barn ble døpt, så leser man noe inn i versene som ikke står der. For det står ikke noe om barn i disse avsnittene, men man antar at det var barn tilstede. Personlig er jeg skeptisk til teologi som isteden for Bibelen bygger på antagelser og tradisjon. Men la oss likevel se på disse skriftstedene og samtidig se på den historiske rammen rundt dem. Begrepet "hus" er langt videre enn vårt "familie". Hus inkluderer også tjenere eller slaver. I de fem avsnittene hvor det står om hele "hus" som ble døpt, står det også at disse hørte forkynnelsen, eller hadde stilt seg i en tjeneste. La oss se på hvert skriftsted for seg: APOSTLENES GJERNINGER 10 - KORNELIUS
I vers 33 står det Nå er vi alle samlet for Guds ansikt og vil høre alt som Herren har pålagt deg å si. Så begynner Peter å tale, og allerede mens Peter fremdeles talte, kom Den Hellige Ånd over alle som hørte Ordet (vers 44). De andre kristne som var tilstede ble overrasket og forferdet fordi de hørte dem tale i tunger og prise Gud. Som et resultat av at de hadde fått Ånden sier Peter at de ikke kan nekte dem vannet, og han bød dem at de skulle døpes i Jesu Kristi navn, står det i vers 47-48. Videre ble han hos dem i noen dager, og hvis vi skal anta noe, så var vel det for å lære dem å holde alt jeg har befalt dere. Av dette skriftstedet ser vi både at de som ble døpt, først hadde hørt det Peter forkynte, og mottatt Den Hellige Ånd så de talt i tunger. Det står ingen ting om spedbarn som hørte, talte i tunger og ble døpt. APOSTLENES GJERNINGER 16 - LYDIA
I vers 13-14 står det at Lydia og de andre kvinnene hørte ordet. Dette skjer på et bønnested utenfor byporten. Som et resultat av dette, ble hun døpt med hele sitt hus. Etter dette inviteres de hjem til Lydia. Lydia var purpurkremmerske, en handelskvinne. Dette er i seg selv spesielt. Kvinner som var gift og hadde familier, var ikke yrkeskvinner. Det forteller oss at Lydia enten var ugift eller enke. Det står at hun var fra Tyatira, mens dette skjedde i Filippi. Det er derfor grunn til å tro at hun er på handelsreise. Det er langt fra Tyatira til Filippi - iallfall på denne tiden. Det ville være meget spesielt om hun på denne lange reisen hadde hatt med seg spedbarn. Hvis man skal tillate seg å anta noe, så er det mest sannsynlig at det på denne turen bare var Lydia og de tjenerne hun trengte å ha med seg til handelsreisen. APOSTLENES GJERNINGER 16 - FANGEVOKTEREN
Fangevokteren spør Paulus og Silas hva han skal gjøre for å bli frelst. På dette spørsmålet svarer de i vers 30: Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst. Videre står det at de forkynte Herrens ord for både fangevokteren og hele hans hus. Denne forkynnelsen foregikk seint om natten, for det var ved midnattstid at rystelsene i fengslet skjedde, og det var dette som var foranledningen til samtalen med fangevokteren. Det står også veldig konkret i vers 33: I denne sene nattetime tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. De gikk hjem igjen og alle gledet seg, står det i neste vers. Som jeg har sagt tidligere så liker ikke jeg å anta noe som helst, Guds ord skal tale for seg selv. Men la meg stille et spørsmål: Hvor sannsynlig synes du det er at spedbarn sitter oppe til etter midnatt å lytter til forkynnelse, for så å bli døpt og siden glede seg over at alle er kommet til tro? APOSTLENES GJERNINGER 18 - KRISPUS
Om denne synagogeforstanderen og hans hus står det i vers 8: Sagogeforstanderen Krispus kom til tro på Herren sammen med hele sitt hus, og mange andre i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt. Det står tidligere at Paulus hadde vitnet om at Jesus var Messias. Dette skjer først, så står det at Krispus og hans hus var kommet til tro. Det hadde altså skjedd noe i dem som gjorde at de ble troende, deretter ble de døpt. Vi ser veldig tydelig at dåpen skjer som et resultat av at de har kommet til tro. Her står det heller ikke noe om barn. Det vi vet, er imidlertid at den som innehar en slik stilling som Krispus hadde, ikke var noen ung mann. 1. KORINTERBREV 1 - STEFANAS
I 1. Korinterbrev 1 takker Paulus Gud og er lettet over at han ikke har døpt så mange i Korint. Som du vet, var dette en menighet med mye rart av indre stridigheter og persondyrkelse. I vers 16 står det: Jeg har riktig nok døpt Stefanas og hans hus. Ut fra denne lille setningen kan man verken si det ene eller det andre. Men senere i brevet skriver Paulus i 16:15 Dere vet at Stefanas hus var de første som ble vunnet i Akaia, og at de har viet seg til tjeneste for de hellige. Her forstår vi at hele huset har viet seg til tjenesten for de hellige. Hva denne tjenesten går ut på sies det lite om, men Paulus krever at medlemmene i menigheten skal underordne seg under slike som dem (vers 16). Jeg har vanskelig for å tro at Paulus krever at noen skal underordne seg spedbarn. Dette avsnittet i heftet om dåp har fått et preg av diskusjon med dem som
praktiserer dåp av spedbarn. Jeg tar derfor også med et skriftsted som utrolig nok brukes i forbindelse med barnedåp, men som egentlig forteller noe helt annet. Dette er Matteus 19:13-15 De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be; men disiplene ville vise dem bort. Da sa Jesus: "La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til". Og han la hendene på dem. Så brøt de opp derfra. Dette avsnittet forteller med sjelden tydelighet hva som foregikk. Foreldrene ville gjerne bringe barna sine til Jesus for at Jesus skulle legge hendene på dem og be. Det er helt tydelig at dette også var etter Jesu ønske, for han liker ikke at disiplene prøver å stoppe dem. Det er også interessant å legge merke til den setningen som jeg har uthevet i teksten. Jesus sier nemlig at himmelriket hører barna til. Også 1. Kor 7:14 gjør det klart at barna er hellige, ved sine foreldre. Det Jesus gjør, er forbønn med håndspåleggelse. Det er ingen dåp, han sier ikke at de burde eller skulle bli døpt, det handler ikke om dåp i det hele tatt. Tvert imot gjør han det veldig klart at barna allerede tilhører Guds rike. Les gjerne paralelltekstene fra Markus 10:13-16 og Lukas 18:15-17. Ut fra Jesu møte med barna og hvordan han møtte dem, har flere kirker den praksis at de tar barna fram i menigheten legger hendene på dem og ber for dem - barnevelsignelse. Dette er da å gjøre det samme som Jesus gjorde med barna. |
