Er vi uten Skyld? Vi starter med å lese fra Guds Ord i Lukas Kap. 18 vers 9-14, - som er utgangspunktet for teksten vår. Og der står det skrevet; Luk 18, 9-14 Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: 10 To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. 11 Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. 13 Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! 14 Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes. Har du tenk over noe, - at det faktisk er blitt oss en vane å fordømme den stolte og selvgode fariseeren i lignelsen om fariseeren og tolleren her i Lukas evangeliet . Vi kan ikke få oss til å tro at fariseeren er et bilde på oss, - det viser enda tydeligere hvor lik ham vi egenlig er. Og jeg husker en søndagsskolelærer som jeg hadde, - som avslutten undervisningen sli, - ”Og nå barn, skal vi takke Gud fordi vi ikke er som denne fariseer!”Vi står i fare for å gjøre fariseerens holdning til vå r når gud ønsker å bøye oss ved Jesu Kors, - og vil vise oss den synd i våre hjerter som hindrer personlig vekkelse. Vi kan ikke forstå hva som virkelig er galt fatt med fariseerens holdning, - eller vår egen, - før vi ser den i lys av hva Gud sier om menneskehjertet. Dette sa Jesus i Markus evangeliet; Mark 7, 21-23 For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, 22 hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. 23 Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent. Det samme mørke bildet av menneskehjertet får vi i Paulus sitt brev til Galaterne: Gal 5, 19-21 Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, 20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, 21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. For et trist bilde! Jeremia gir oss det samme vitnesbyrd; Jer 17, 9 Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?  Her har vi da Guds bilde av menneskehjertet, - det falne menneske, - det gamle menneske, - som Skriften kaller det, - enten det befinner seg i den uomvendte eller i den ivrigste kristne. Det er vanskelig å tenke seg at disse tingene kan utgå fra hjertene til pastorer, - evangelister og kristne arbeidere. Men det er sant. Den enkle sannhet er at det eneste gode ved en kristen, - er det han har fått av Jesus Kristus. Gud ønsker at vi skal oppdage at dette er en kjensgjerning også i vårt liv, - slik at vi i sann sønderknuselse og fortvilelse over oss selv, - lar Jesus slippe til og bli vår Rettferdighet og Hellighet. Det er det som betyr SEIER! Vi har nå kjennskap til hvordan Gud ser på menneskehjertet. Da forstår vi hva fariseeren gjorde, - idet han sa; Luk 18, 11 Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Når han sa dette hevdet han at han var uskyldig når det gjaldt alle disse ting som Gud sier bor i hjertene hos oss alle. I virkeligheten sa han; ”Disse tingene er uten tvil riktige når det gjelder andre mennesker, - denne tolleren står jo og bekjenner dem, - men Herre, - det gjelder ikke meg!” Og idet han sa dette, - gjorde han Gud til en løgner. 1 Joh 1, 10 Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. Og Gud sier at vi har syndet! Likevel er jeg sikker på at fariseeren følte seg fullstendig overbevist om at det han sa var riktig. Han trodde virkelig at han var uskyldig når det gjaldt alle disse tingene. Ja, - han trodde til og med at den uskyld han påberopte seg, - skrev seg fra Gud. Han sa; ”Jeg takker deg..”, - men Guds ord var ham fremdeles imot. Han hadde bare ikke oppdaget deg, - ikke våknet opp for sannheten! Slo tolleren seg på sitt bryst og bekjente sine synder, - så var ikke det fordi han hadde begått verre synder enn fariseeren. Det var rett og slett fordi at tolleren hadde erkjent at det gud sa om ham bare var sant. Fariseeren hadde ennå ikke oppdaget det. Han levde fremdeles i den villfarelse at om han til det ytre holdt seg borte fra enkelte synder, - så var Guds krav oppfylt. Han hadde ennå ikke forstått at Gud ikke ser på ytre forhold, men på hjertet. 1 Sam 16, 7 Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet. Han regner et blikk fylt av begjær jevngodt med hor: Matt 5, 27-28 Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke drive hor! 28 Men jeg sier dere: Hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte. Altså en følelse av hat og motvilje er det samme som mord: 1 Joh 3, 15 Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. Og misunnelse er på linje med tyveri og en tyranisk oppførsel i hjemmet er like ille som å drive undertrykkelse i stor skala. Har vi ikke også ofte hevdet vår uskyld ved mange anledninger når gud har overbevist andre om synd, - og også ønsket å nå frem til oss? Da har vi egentlig sagt; ”Dette gjelder andre, men ikke meg!” Og kanskje har vi i all oppriktighet til og med ment det. Kanskje har vi hørt om andre som har bøyd seg, - og sett ned på dem på grunn av de bekjennelser de har måttet komme med, - og de ting de har vært nødt til å rette opp i sine liv. Eller kanskje har vi følt ekte glede over at de ble Velsignet. Men hva vi følte eller ikke følte, - så har vi ikke erkjent at det var noe behov for omvendelse og gjenopprettelse hos oss. Kjære venner, - hvis vi føler oss uskyldige og uten behov for å bli sønderknust, - så er det ikke fordi disse tingene ikke finnes i våre hjerter, - vi har ennå ikke oppdaget dem. Vi har levd i selvbedrag. Gud må ha rett i alt det Han sier om oss. Han ser hvordan disse tingene kommer til uttrykk i oss på en eller annen måte (hvis vi ikke allerede har oppdaget dem og overlatt til Gud å ta hånd om dem), - ubevisst egoisme, stolthet og hovmod, - selv- berømmelse, - sjalusi, - motvilje, - utålmodighet, - tilbakeholdenhet, - uærlighet og bedrag, - urenhet og begjær. Ja, - er det ikke det ene, - så er det det andre. Men vi er blinde for dette. Vi er kanskje så opptatt av en urett som andre har begått mot oss at vi ikke kan se at vi begår en synd mot Kristus ved dette at vi ikke er villige til å ta det hele med Hans Saktmodighet og Ydmykhet. Fordi vi ser så altfor klart hvordan dette andre mennesket ønsker å gjennomføre sin egen vilje, - blir vi blinde for den kjensgjerning at vi er minst like opptatt med å presse gjennom vår vilje, - og så kjenner vi likevel dette at det mangler noe i vårt liv. På et eller annet vis mangler vi et levende fellesskap med Gud. Vi er ikke åndelig friske. Vår tjeneste kjennetegnes ikke av ”kraft fra det høye”. Ubevisst synd er for Gud like fullt synd, - og skiller oss fra ham. Den synd det er snakk om, - kan være en ganske liten ting som Gud mer enn gjerne vil vise oss, - hvis vi bare er villige til å komme til Ham. Det er et område til der vi ofte tar feil og snubler når vi ikke er villige til å akseptere som sannhet det Gud sier om menneskehjertet. Ikke bare hevder vi at vi er uskyldige, - men ofte hevder vi at også de vi er glad i, - er uskyldige. Vi orker ikke å se på at de blir overbevist om synd og ydmyket, - og kommer dem derfor raskt til hjelp for å forsvare dem. Vi ønsker ikke at de skal bekjenne noe. Vi lever ikke bare i en verden av uvirkelighet når det gjelder oss selv, - men også når det gjelder dem, - og vi frykter at den skal ødelegges. Men det vi forsvarer dem mot er Gud, - på deres vegne gjør vi Gud til en løgner, - slik som vi gjør det for vår egen del, - og så holder dem borte fra Velsignelsen, - slik som vi selv holder oss borte. Bare en dyp lengsel etter virkelig felleskap med Gud kan få oss villige til å rope til Gud etter Hans lys, - som avdekker alt, - og be om å få være lydige når det blir gitt oss.  Så kommer vi til tolleren. Med alt det som Gud har å si om menneskehjertet ennå i tankene, - forstår vi at hans bekjennelse av synd i virkeligheten var en rettferdiggjørelse av Gud, - en innrømmelse av at det Gud sa om ham, - det var sant. Kanskje pleide han ikke å tro at det Gud sa om mennesket virkelig gjaldt ham, - slik som fariseeren. Men den Hellige Ånd hadde vist ham ting i hans eget hjerte, - som viste ham at Gud hadde rett, - derfor var han Sønderbrutt. Ikke bare rettferdiggjør han Gud gjennom alt det han sier, - men han unnlater heller ikke å rettferdiggjøre Gud med hensyn til de refsende straffer han har sendt over ham. Nehemias bønn kunne like gjerne vært hans: Neh 9, 33 Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige. Slik er det alltid med sann Syndserkjennelse, - den bærer i seg Sønderbrutthet. Det er bekjennelsen av at min synd ikke bare er en liten feiltagelse, - et glipp, - noe som i virkeligheten er helt fremmed for mitt hjerte. (Det ligner da ikke meg å ha slike tanker eller gjøre slike ting!) Det er noe som avdekker de virkelige ”jeg”, - som viser at jeg er det stolte, råtne, urene som Gud sier jeg er, - at det virkelig ligner meg å ha slike tanker og gjøre slike ting. Det var på denne måten David bekjente sin syn, - da han ba: Sal 51, 6 Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer. La oss da ikke være redde for å komme med en slik bekjennelse, - når Gud tvinger oss til å gjøre det, - og tro ikke at det vil ”gjøre Jesus ondt”. Nei, - snarere er det motsatte tilfelle, - for gjennom en slik bekjennelse vil all ære bli gitt til Gud, - fordi vi slår fast at Han har rett. Dette bringer oss til en ny kunnskap om seier gjennom JESUS KRISTUS, - for igjen erkjenner vi at; Rom 7, 18 For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Og det setter oss i en stilling der vi slutter med å prøve å Helliggjøre vårt eget uforbederlige ”jeg”, - hvor vi tar Jesus som vår Hellighet, - og Hans liv blir vårt. Men tolleren gjorde noe mer enn det å rettferdiggjøre Gud. Han viste til offeret på alteret, - og fant fred med Gud og renselse fra synd når han gjorde dette. Det går frem av den bokstavelige mening av de ordene han brukte; ”Gud vær meg synder nådig”.’ På gresk betyr disse ordene, - direkte oversatt: ”Gud, vær forsonet med meg, en synder” Den eneste måten jødene visste Gud kunne forsones med mennesker var gjennom et sonoffer, - og det var høys sannsynlig at nettopp på det tidspunkt da dette fant sted, - var lammet for det daglige brennoffer i ferd med å ofres på templets alter. Slik er det også med oss. Et menneske kommer aldri til denne tilstand av Sønderbrutthet uten at Gud viser ham det Guddommelige Offerlam på Golgata Kors, - som tar bort all synd ved å utøse sitt Blod. Den Gud, - som på forhånd forteller oss hvem vi egenlig er, - sørger også på forhånd for vår synd. Jesus var Offerlammet før verdens grunnvoll ble lagt. I Ham, - som bar syndene i saktmodighet, - er min synd sonet, - og jeg kommer, - i ekte Sønderbrutthet, - og bekjenner dem, - og setter min lit til Hans Blod, - så renses de bort. Da får jeg fred med Gud i mitt hjerte, - fellesskapet med Gud gjenoppretters, - og jeg vandrer hvitkledd med Ham. Denne enkle veien, - å være villig til å rettferdiggjøre Gud og oppdage Blodets Rensende Kraft, - gjør det mulig for oss, - i den grad som aldri før, - å vandre nær Jesus, - å bo med Ham i Det Aller Helligste. Vandrer vi i lyset med Ham, - vil Han hele tiden vise oss synden i dens spede begynnelse, - som hvis vi lot den få vokse, - ville vekke sorg i Ham og stoppe den strøm av Hans liv som flyter i oss, - slik synd som er uttrykk for det gamle, - harde ”selvet”, - som Gud ikke har annet enn fordømmelse for. Ikke på noe punkt Han viser oss vår fornedrelse, - må vi hevde vår uskyld! Hele veien må vi være villige til å rettferdiggjøre Ham og si: ”Herre du har rett, - Herre, - det viser bare hvor ussel jeg er”. Og så være villig til å gi vår synd til Ham, - så Han kan få ta den bort! Gjør vi dette, - såp vil vi oppdage at Hans Dyre Blod, - uavbrutt vender i riktig retning helt fra begynnelsen, - og Jesus blir i stand til å uten stans, - fylle oss med Sin Ånd. Dette betyr at vi må bli mennesker som er ”Sønderknust og Nedbøyd i Ånden”. Med andre ord, - mennesker som er villige til å se de minste ting. Nettopp slik er de, - sier Gud, - som bor hos Ham i det Høye og Hellige, - og som opplever en stadig vedvarende vekkelse. Så har vi da valget! Enten å hevde vår uskyld og gå hjem til vårt hus, - uten å ha smakt Velsignelsen, - tørre i vår sjel, - og uten forbindelse med Gud. Eller vi kan rettferdiggjøre Gud, - og få komme inn i Fred, - i Fellesskap og Seier gjennom JESU BLOD!  Må Herren Jesus Velsigne deg rikelig og Åpenbare Sin Kjærlighet og Godhet som Fylle deg med Sin Kraft! I Jesu navn Amen Lisa Kristiansen webmaster |
