George Fox
1624 - 1691

George Fox er mannen som grunnla kvekersamfunnet. Han var en kompromissløs søker etter sannheten. Han gikk imot alt falskt og utvortes. Det var tøft på den tiden og påstå at mennesket ikke trenger noe mellomledd i form av prest eller kirke, for å komme i direkte kontakt med Gud.

George Fox ble født i England i 1624. George ønsket å finne en religion som skulle leves ut i dageliglivet og prege alt det menneskene gjorde. Men han måtte finne denne religionen først, og han viste ikke hvor han skulle lete ettter den. Derfor la han ut på vandring. Han gikk rundt i England og snakket med folk som han trodde kunne hjelpe han. Men han fant ingen som kunne hjelpe.

Til slutt dro han hjem igjen. George Fox skriver i sin dagbok: «Etter at jeg hadde forlatt alle prestene, forlot jeg også de ulike predikantene, og også de som ble kalt mest erfarne. For jeg så at det ikke fantes noen blant alle disse som kunne tale til meg i min tilstand. Og da alt mitt håp til disse menneskene var svunnet hen, slik at jeg ikke hadde noe i den ytre verden til å hjelpe meg, og heller ikke viste hva jeg skulle gjøre, da, ja da hørte jeg en stemme som sa: «Det fins en, nemlig Jesus Kristus, han som kan tale til deg i din tilstand». Og da jeg hørte det, hoppet hjerte i meg av glede». George Fox hadde funnet det han søkte.

Det var ikke nødvendig med noe mellomledd i form av prest eller ord. George Fox hadde mange syner og åpenbaringer. Han så et stort hav av mørke og død og et stort hav av lys og kjærlighet, og han så at havet av lys og kjærlighet flommet over havet av mørke. Han så marker fulle av korn, som ventet på å bli høstet. Det var alle de som søkte etter en ny religiøs innsikt som kirken ikke kunne gi dem. George Fox kalte kirkene for tårnhus, og han likt ikke lyden av kirkeklokker. Det var ikke ufarlig på denne tida å forkynne noe annet enn det den anglikanske kirken gjorde. Første gang han ble kastet i fengsel var i Nottingham. Det var fordi han avbrøt en høymesse i kirken der. Etter at han ble satt fri, reiste han rundt omkring og forkynte evangeliet.

Mange ble rasende når de hørte han preke, og de angrep han, slo han og kastet stein på han. Fox hadde sydd seg bukser av lær som skulle være slitesterke og vare lenge. Han hadde vært skomakerlæring, og han ble kjent for mange som «mannen i lærbuksene».

I 1655 satt han i fengsel i tre uker, mistenkt for sammensvergelse mot regjeringen og for å ha holdt kverkermøter. Han ble tatt med til London til selveste Oliver Cromwell. Men han satt Fox fri etter en samtale, Cromvell mente Fox var en fredens mann. I 1656 ble Fox igjen arrestert. Nå ble han sittende åtte månder i et fangehull i Launceston. De siste gangene George Fox var i fengsel var i 1673 og 1675 i Worcester og London. Etter 18 måneders fengsel ble han satt fri. Trass i at han stadig var syk, skrev Fox flere bøker og mange småskrifter og brev til Vennene for å oppmuntre og styrke dem. Særlig de som satt i fengsel.

Her følger et utdrag fra George Fox sin dagbok: «Jeg var glad for at Gud sendte meg ut for å få folk til vende seg til det indre lys, så de kunne finne frelse og veien til Gud. Gud ville at jeg skulle få folk til å vende seg fra sine egne kirker og til den kirke som Kristus er leder av; de skulle vende verdens lærere ryggen for å lære av Kristus, som er veien, sannheten og livet; de skulle komme bort fra alle fastsatte for­mer for gudstjeneste til å kjenne sannhetens ånd i sitt indre og bli ledet av den, så de i ånden kunne tilbe åndenes far.

Jeg skulle også vise folk at all verdens religioner er tomhet, forat de skulle lære å kjenne den rene religion og besøke de farløse, enkene og de fremmede, og holde seg uplettet av verden. Hvis de gjorde det, ville det ikke være så mange tig­gere, noe som ofte gjorde hjertet mitt vondt, fordi det viste hvor hard-hjertet de menneskene var som bekjente Kristi navn.

Jeg skulle bringe dem vekk fra verdens sammenkomster, med sang og bønner som bare var former uten innhold, så de kunne ha omgang med den Hellige Ånd, be i ånden og synge i den samme ånd. Jeg skulle få folk vekk fra jødiske sere­monier og hedenske fabler, fra menneskelige påfunn og dogmer som de bruker til å føre de som hører på dem hit og dit, fra sekt til sekt.

Jeg skulle motarbeide deres skoler og universiteter hvor prestene ble utdan­net, riktignok etter nøyaktige forskrifter, men ikke som Kristi prester. Jeg skulle preke mot billeder og prydende kors, mot barnedåp, mot alle helligdagene (som de kalte dem) og alle tomme tradisjoner som er blitt innført siden apostlenes dager, men som Herrens kraft stod imot. I Her­rens kraft følte jeg at jeg måtte rope et varsko mot alt dette, mot alle som preket, men ikke hadde mottatt det de sa, fritt fra Kristus.»

«Da jeg kom til meg selv igjen og så meg selv ligge i en pytt og fullt av folk stå rundt meg, lå jeg først helt stille en liten stund. Så følte jeg Her­rens kraft fare gjennom meg og forfriske meg, og jeg stod opp i kraften fra den evige Gud. Jeg strakte mine armer ut mot dem og sa med høy stemme: «Slå igjen. Her er armene, hodet og kinnene mine.»

Det var en murer blant dem, en rå fyr. Med spaserstokken sin gav han meg et slag over hånden av all makt. Hånden min ble så skadet og armen dovnet så vekk at jeg ikke kunne trekke den til meg igjen, og folk ropte og skrek at jeg aldri ville kunne bruke den igjen. Men jeg så på alt i Guds kjærlighet (for jeg levet i Guds kjærlighet mot alle som forfulgte meg), og etter et øyeblikk for Herrens kraft gjennom meg igjen, og jeg fikk igjen makt i hånd og arm mens de alle så på det. De begynte da å bli uenige seg imellom, og noen av dem kom til meg og sa at hvis jeg ville betale dem for det, skulle de holde de andre borte fra meg.

Men Herren beveget meg til å tale livets ord til dem og vise dem deres falske kristendom og frukten av prestenes arbeid. og Herren førte meg rett gjennom flokken, og jeg gikk igjen mot torget i Ulverstone. Som jeg gikk der, kom en soldat bort til meg. Han bar sverdet ved siden. Han tilbød seg å hjelpe meg, for han følte det som en skam at jeg skulle bli angrepet på denne måten. Men jeg sa til ham at Herrens kraft var over alle, og jeg gikk gjennom menneskemassen på torget, og ingen hadde makt til å røre meg. Men det var noen av dem som angrep de andre Vennene som var der, og da jeg snudde meg, så jeg at soldaten hadde dratt kården sin for å forsvare dem. Jeg sprang dit bort så fort jeg kunne, grep fatt i den hånden som holdt kården, og ba ham stikke den i sliren hvis bar ville ha følge med meg.»

Den enkle formen for gruppefellesskap som eksisterte mellom de som søkte etter en ny religiøs erkjennelse, utgjorde grunnlaget for kvekersamfunnets organisasjon. George Fox utvidet dette gruppefellesskapet og ga det nye former.

Det var ekstremt enkelt i oppbygging og metode. Det var ingen prester, ikke noen ritualer eller liturgi, ikke noe fast form for gudstjenesten, ingen musikk eller salmesang eller andre ytre effekter som bilder, utsmykking o.l. I løpet av sitt liv satt George Fox i fengsel åtte ganger i tilsammen nesten seks år.

I periodene mellom fengselsoppholdene reiste Fox til Skottland, Irland og Amerika for å tale til folk. Enda senere, i 1677, reiste Fox til det europeiske kontinentet og besøkte Holland, Tyskland og Danmark. George Fox døde i London i 1691. Da var det omkring 50.000 kvekere i England og Irland av en befolkning på 5 millioner. Det var også en del i Holland, Tyskland og i en del amerikanske stater. 

av Gunnar Lund