Hans Nielsen Hauge
1771 - 1824

Hans Nielsen Hauge var mannen som Gud brukte til å føre tusenvis av nordmenn inn i Guds rike. Det er sant som en historiker har sagt: «at den som vil skrive Norges historie, kommer aldri forbi 5.april 1796, da ble Hauge åndsdøpt ute på åkeren.

Hauge ble sittende i fengsel i over 9 år for sin tro. Hans helse ble knekket, og han døde bare 53 år gammel. Det er en skamplett på presteskapet at de behandlet en av kirkens største menn på denne måten.

Dåpen i Den Hellige Ånd
Hans Nielsen Hauge ble født på gården Hauge i Østfold 3.april 1771. Han vokste opp i et gudfryktig hjem der det var vanlig med husandakt både morgen og kveld. En vårdag i 1796 hadde han, 25 år gammel, en merkelig opplevelse. Han gikk og sang en salme mens han holdt på å pløye. Hans hjerte var urolig, og han var plaget av grublerier og dystre tanker.

Han begynte å synge: "Jesus, din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn! Riv fra meg alt det som holder meg tilbake! Dra meg i deg, min begynnelse inn! Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne, alt jeg kan kjenne hva Ånden formår! Ta deg til fange min tale og sinne, led meg og lokk meg så svak som jeg går." Han forteller selv hva han opplevde: "Da jeg hadde sunget det andre verset, ble mitt sinn så oppfylt av Gud at jeg ble helt fra meg, og jeg kunne ikke fatte hva som gikk for seg i min sjel. Da jeg kom til sans og samling igjen, var jeg bedrøvet over at jeg ikke hadde tjent den kjære og over alt gode Guden. Nå var det ikke noe i hele verden som var noe verdt. Det var en herlighet som ikke noen tunge kan forklare. Min sjel kjente noe overnaturlig, guddommelig og salig". Hauge opplevde dåpen i Den Hellige Ånd.

Send meg
Hauge hørte at Herren sa: «Hvem skal jeg sende til å innby til mitt store nattverd og kalle mennesker fra øst og vest, nord og sør?» Hauge svarte: «Send meg, mitt hjerte brenner av kjærlighet til alle mennesker. Det gjenlød i mitt indre: Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg er å finne, kalle på meg når jeg er nær og røre ved deres hjerter, så de kan vende seg fra mørke til lys». Snart hadde han vunnet sine syv søsken for Gud. Hauge skrev nå sin første bok. Den handlet om hans åndelige gjennombrudd. Boken het:»Betragtning over verdens daarlighed». Han gav også ut flere bøker senere.

Mange ble frelst
I syv år holdt Hauge på med å evangelisere Norge, fra 1797 til 1804. Han reiste på kryss og tvers over hele Norge. Han kunne gå flere mil hver dag, og iblant holde tre fire møter hver dag. Man sier at han vandret 1500 mil i tidsrommet 1794-1804. På veien strikket han vanter og strømper som han gav bort. Overalt ble folk frelst. En gang gikk han helt opp til Tromsø. Hauge dro fra sted til sted og forkynte evangeliet. De som ble frelst gikk nå ut og forkynte evangeliet, og slik spredte vekkelsen seg. Hauge hadde Guds nærvær over livet sitt, han var en rolig og ydmyk mann. Han var ledet av Den Hellige Ånd. Det ble vekkelse i både byer og bygder.

Næringslivsmann
Samtidig som Hauge forkynte ordet fikk han også tid til å skrive bøker og starte næringsvirksomhet overalt hvor han kom. Bøkerene hans ble solgt i tusenvis av eksemplarer. I norsk industrihistorie regnes Hauge som en foregangsmann innen såvel papirindustri som tekstilindustri. Han var med på å anlegge sagbruk, møller og fabrikker. I 1800 startet han Eikers Papirfabrikk og dessuten et garveri. I Bergen begynte han som fiskehandler og hadde fire båter. Han så både på arbeidet og på materielle verdier som en velsignelse. Han var opptatt av at den kristne skulle være en kristen i alle forhold. Han ønsket å bygge fabrikker til beste for medmennesker, slik la han grunnlaget for tusenvis av arbeidsplasser i Norge.

Hauges bibelsyn
Hauge hevdet det samme som Luther, at «skriften alene» var øverste autoritet i liv og lære. Biskop Andreas Aarflots grundige undersøkelse av Hauges kristendomsforståelse viser klart hvilken autoritet Skriften hadde for hans liv og budskap: «Bibelens autoritet har sin grunn i at den er Guds tale til menneskene,» er Aarflots sammenfattende vurdering av Hauges syn, og han legger til: «Det hører også med til begrunnelsen av Skriftens autoritet at Guds ord er uforanderlig, og at det derfor har sin gyldighet til alle tider.» Når det gjelder å tolke Skriften, hevder i realiteten Hauge det gamle reformatoriske prinsipp: Skriften er sin egen fortolker. Det gjelder å se alt i sin sammenheng.

Forkynnelsen
På denne tid var den åndelige situasjonen i Norge dårlig. Et stort frafall rådet innen den lutherske kirken og spesielt innfor presteskapet. Mange fornektet at Kristus var frelseren. Flere prester og biskoper drakk alkohol og spilte kort. Så kom Hauge med sitt klare budskap om frelse, gjenfødelse og forsoning. Hauge kalte mennesker til å vende om fra død vanekristendom til levende tro. Det åpenbare faktum at det barnedøpte norske folk ikke var kristne i bibelsk mening, understreket for ham hvor viktig det var å forkynne omvendelsens budskap for folket. Og omvendelsen bort fra egenrettferdighet og likegyldighet skulle gjennom gjenfødelsen føre til et liv i Jesu etterfølgelse.

Hauge viste at han var utsendt for å redde mennesker fra helvetes evige pine. Hauges bots-og omvendelsesforkynnelse var dypt følt. Hans hjerte brant for de uomvendte. Han var blitt grundig overbevist både om fortapelsens realitet og herligheten i et evig liv hos Gud.

Motstand
Med den såkalte «Konventikkelplakten» kunne prestene forby lekfolk å forkynne Guds ord. Mange prester og biskoper likte ikke Hauges radikale forkynnelse. Gang på gang ble Hauge og hans venner anholdt, ilagt bøter og dårlig behandlet. Presten Fiermann tok en gang en pisk og jaget to av Hauges venner ut av kirken da de skulle til alters. Hauge ble stadig angrepet i landets aviser. Prester, biskoper og embetsmenn var stadig på jakt etter Hauge og hans venner.

Tre ganger ble Hauge slått. En skolelærer raste en gang på han med bare knyttnevene. En sogneprest spyttet på Hauge når han talte på en gård i Telemark. Da foreslo Hauge at menigheten skulle synge Brorsons salme: «Far her ut, urene ånd», og presten gikk. En artikkel i «Collegialtidende» anbefaler at Hauges omvandrende predikanter i Akershus og Buskerud amt skulle arresteres som løsgjengere. Her er noen utrykk som Hauge og hans venner ble kalt for: en folkebedrager, giftspreder, fanatiker, lumsk forræder, ærgjerrig og rovbegjærlig, slangelistig, skinnhellige skurker, dovenskaps og lathetstalsmann, dårekistesnakk osv.

I fengsel
I 1797 ble Hauge arrestert for første gang. En løytnant og tre soldater førte han til et vakthus i Fredrikstad. Han satt en måned i fengsel, så ble han sluppet fri. De fant ut at han hadde ikke gjort noe annet enn formane sine medmennesker til å omvende seg fra et liv i synd. Hauge ble arrestert og fengselet for forskjellige lovbrudd ti ganger.

I tre år, fra oktober 1804 til mars 1808 satt Hauge i en celle, først i Haugesund, deretter i Rådhusfengslet i Oslo, mens han ventet på at saken hans skulle opp. Kommisjonen kom fra til at Hauge hadde forbrutt seg mot forordningene fra 1741, den såkalte konventikkelplakaten, som forbød åndelige sammenkomster uten tillatelse. Over 600 vitner ble avhørt. Dommen falt i 1813. Da hadde Hauge sittet i fengsel i ni år. Aktor hadde bedt om livsvarig fengsel for Hauge. Men da opinionen forandret seg til fordel for Hauge, ble han bare dømt til to års straffearbeid og til å betale saksomkostningene. Han overklaget og dommen ble forandret til 1000 kroner i bot.

Dårlig helse
Hauge sier: «Min bevoktning var så streng at ikke en eneste av mine venner fikk tale med meg eller sende meg det minste». Her satt Hauge uvirksom og i ensomhet. Uten noen å snakke med, uten Bibel eller annet lesestoff. Bare tre ganger i løpet av det første året fikk han trekke frisk luft. Han mistet tennene og håret. Han led av «blodsott», gikt, skjørbuk, gul og blek ansiktsfarge. I 1811 ble Hauge satt på frifot ved hjelp av innflytelsesrike venner på grunn av sin dårlige helse. Han hadde lidd mye under de lange fengselsoppholdene.

Slutten
I 1815 giftet Hauge seg, men hustruen døde etter et år. Senere giftet han seg på nytt. Med vennenes hjelp kjøpte han en bondegård, Bredtvedt på Aker. Der skrev han flere bøker. Hauges hjem ble et senter for det kristne live i landet. Hit kom predikanter, biskoper og professorer for å snakke med Hauge og for å få råd. Våren 1824 ble helsetilstanden stadig dårligere. Det siste Hauge sa før han forlot denne verden var: «Følg Jesus» Siden utbrøt han med et ansikt som strålte av glede: «O, du evige, kjærlige Gud» Så døde han 29. mars 1824, 53 år gammel. En høvding var borte.

Norge ble forandret
Vekkelsen gjorde Hauges etterfølgere til landets beste borgere og flere av dem oppnådde betydelige stillinger innen stat og samfunn og kunne på den måten utøve en sterk og god innflytelse. I Eidsvollforsamlingen finner vi tre haugianere. Senere var det haugianere i hvert eneste Storting til langt ut på 1880 tallet. Lederene for bondeopposisjonen var haugianere. De tok idealet om «gudsfrykt med nøysomhet» inn i rikspolitikken. En historiker har sagt: «Denne merkelige gudsmann ble sendt til Norge da han trengtes mest, og presteskapet ønsket det minst». På grunn av sin innsats for Norge er han blitt kalt: «det moderne Norges far». For ikke lenge siden kalte et internasjonalt studiesenter ham for: «Europas fremste og mest innflytelsesrike lekmann». 

av Gunnar Lund