Peter Cartwright
1785 - 1873

Peter Cartwright er blitt kalt Amerikas mest fargerike predikant. Han var en villmann før han ble frelst. Etter at han ble frelst ble han en villmann i ånden. Utrettelig red han rundt på hesten sin og forkynte evangeliet. Pøbelen var hele tiden ute etter å ødelegge for han. Men han møtte dem og konfronterte dem, uredd og modig.

Peter Cartwright ble født i 1785 i Amherst Cotnity Virginia. Hans far var en kolonisoldat i uavhengighetskrigen. Kort tid etter krigen flyttet familien til Kentueky. Peter Cartvright var i forsyningslinjene i baktroppen, og som mange unge menn i det primitive området levde han et vilt liv.

Hans mor var en overgitt kristen kvinne, som åpnet sitt hjem for at forkynnere fra metodistene stadig kunne komme på besøk. Som sekstenåring ble Peter overbevist om at han var en synder, som et resultat av disse møtene, og etter mange uker i dyp angst og anger, ble han «trygt omvendt» ved et utendørsmøte. Hans nye tro forandret hans liv totalt, og Cartwright begynte øyeblikkelig å vitne for Kristus.

Ett år senere begynte han en omreisende tjeneste. Hans avtaler var få og det var lange avstander, og han forkynte hvor folk ville åpne sine hjem, fordi møtehusene var få. Dette var begynnelsen til hans lange karriere som en omreisende, ridende metodistforkynner. Cartvright var en ild-og helvetesforkynner i likhet med Wesleys, og hans karakter og personlighet tente ofte hans prekener. Ofte kastet han selv søppel på mobben som forstyrret hans møter, senere så han mange av dem bli frelst.

Etter å ha reist i tretti år i en omreisende tjeneste til hest i Kentucky, Tennessee, Ohio, Indiana og lllinois, mottok Cartwright ti tusen metodistkirkemedlemmer til personlig betjening. Han døpte tolv tusen mennesker og holdt mer enn femten tusen prekener. Han var sterkt imot en overfladisk kristendom, og la mindre vekt på utdannelse og kultur i tjenesten. Hans utstyr besto av en sort dress og en hest med sadelvesker, mens hans litteratur besto av en Bibel, en salmebok og «Hvordan bli en metodistdisippel». Han var en typisk metodistpredikant, som stødig plantet «frelsesbudskapet» i frontlinjen av det unge Amerika.

Frontmann
Avgjørelsen å bli en kristen frontkjemper var karakteristisk for Peter Cartwright, en av de mest fargerike forkynnere i det unge Amerika. Født i Virginia i 1785, bare to år etter at revolusjon ble fullført i Amerika, reiste han vestover til Kentucky. Der ble han en «tøff kar» i Logan-området, hvor det svermet av dårlige menn.

Hans mor bad brennende bønner med og for Ham. Hennes bønner ble besvart. På et møte ble hennes seksten år gamle sønn overbevist om sin synd og behov for frelse. Straks meldte han seg inn i den Metodistiske Episkopale Ménighet. I løpet av to år ble han en reisende predikant som brakte evangeliet til de avsidsliggende villmarksplassene i den nye nasjonen. Hans tøffe bakgrunn og legning var en stor styrke, så han kunne stå til ansikt med elver, banditter, sult og sykdommer. Han møtte frimodig enhver utfordring.

Frykt ikke for dødelige mennesker
Peter Cartwright, skulle tale en søndag morgen, da han ble advart om at president Andrew Jackson var tilstede i forsamlingen. Han ble bedt om å ikke støte noen gjennom sin preken. I løpet av talen, inkluderte han følgende utsagn: ”Jeg har blitt fortalt at Andrew Jackson sitter i forsamlingen. Og jeg er blitt bedt om å vokte min tunge. Det jeg må si er at Andrew Jackson kommer til å havne i helvete, dersom han ikke omvender seg fra sin synd.” Etter prekenen, gikk Jackson frem til Cartwright. ”Sir,” sa presidenten, ”hvis jeg hadde hatt et regiment med menn som deg kunne jeg ha overvunnet hele verden.”

Stadig forstyrret mobben møtene til Cartwright. Da en råtass lovte å piske ham, inviterte Cartwright mannen til å gå inn i skogen sammen med ham for å gjøre det. De to begynte å gå mot skogen. Da de hoppet over et gjerde i utkanten av møteplassen, falt Cartwright, men han fikk tatt seg for. Bøllen ropte at predikanten holdt på å ta fram en dolk og tok bena fatt og løp sin vei. En annen gang utfordret Cartwright en mobb i mørket, og ropte til hærer som ikke fantes, «Her! her! Offiserer og menn, ta dem!» Trøbbelmakerne rømte i panikk. Slike hendelser gav ham et navn. En historie spredte seg om at han hadde kjempet mot den legendariske elvebåtmannen Mike Fink.

En ekstraordinær sjelevinner
Menneskemengder flokket seg rundt ham. Gjennom Kentueky, Tennessee og Illinois, forkynte Cartwright til menn og kvinner, tre timer i strekk flere ganger i uken. Overbevisningen i hans drønnende stemme kunne få kvinner til å gråte og sterke menn til å skjelve. Titusener av mennesker kom til Kristus gjennom hans forkynnelse i møter som ofte varte dag og natt. Cartwright døpte tusener, og la dem til menigheten.

Mange kirkebygninger ble oppført etter initiativ av hans hus-til-hus-tjeneste for nyomvendte. For å imøtekomme et desperat behov for forkynnere, ble han en sterk talsmann for en modell for metodistbibelskoler. Fordi han hadde selv hadde gått på bibelskole, kunne han argumentere for verdien av dette. Hvor han enn dro, la han igjen kristne bøker og traktater til nyomvendte og styrket sjelene omkring seg. Gleden over å vinne sjeler kompenserte for all hard motgang.

Stadig motgang
Motgang var det nok av. Flere ganger gikk Cartwright i to og tre dager uten mat. En gang vendte han tilbake fra sin rundreise med bare 6 cent av lånte penger i lomma. Hans far måtte utstyre ham med nye klær, sadel og hest før han kunne ride ut igjen. Reisende predikanter ble betalt en ynkelig lønn på 30-50 dollar i året. Likevel giftet Cartwright seg og oppdro barn. Hans familie ble ikke spart for tragedier. En gang mens de var nødt for å overnatte ute under åpen himmel, ble de brått vekket av et tre som brakk i to; Cartwright holdt armene opp for å stanse den fallende trestammen, men den skadet hans yngste datter så hun døde.

En flytting for familiens skyld
I 1823 solgte Peter Cartwright sin farm i Kentucky. Slaveriet vakte hans samvittighet, og han fryktet at datteren ville gifte seg med en slavedriver. Han følte at slaveriet sugde uavhengighetsånden ut av dem. Familien var enig om forandring og hans biskop utvalgte ham til en omreisende tjeneste i Illinois. I Illinols sto han mer enn en gang overfor oversvømmelser. En annen gang, i snøvær, nølte han med å gå over en elv som gikk over sine bredder. Men hans eldste datter, som red ved siden av ham, viste hva hun dugde til ved å innstendig oppmuntre ham til å fortsette framover. Da han sto på valg til kongressen i 1846, tapte han for ingen ringere enn Abraham Lincoln.

I 1832 hadde imidlertid Cartwright vunnet over Lincoln i et valg i en lovgivende forsamling. Det var en pris å betale for å være metodistforkynnere. De var uten høyere utdannelse og ble motsagt, hånet og løyet på. De hadde ikke seminarer, kristne bøker eller misjonsfond. Deres litteratur var nesten bare en bibel og en salmebok, og lønna var ikke over 50 dollar årlig. Og en disippel spurte alltid seg selv: «Hva har Gud skrevet?»

Når en metodist i de dager følte at Gud hadde kalt ham til å forkynne, begynte han vanligvis ikke på bibelskole, men fant seg heller en hardfør hest og noe reiseutstyr. Så ropte han ut om Guds lam som tar bort all verdens synd. På den måten reiste han gjennom stormer av vind, hagel, snø og regn. Han klatret over bakker og fjell, reiste gjennom daler og sumper og over elver og lå ute om natten. Han var bekymret og sulten, holdt kanskje hesten ved bisselet hele natten eller bandt den til en gren, sov på sadel teppet i stedet for en seng, hadde sadelen som sovepute og jakken som teppe. Ofte sov han i skitne lugarer eller på jordgulv foran bålet. Teksten var alltid klar: «Se det Guds Lam.» I

1808 hadde Cartwright giftet seg med Frances Uames; de hadde to sønner og syv døtre. Det var datteren Cynthia som døde på en reise til Illinois. I denne store vekkelsen var metodistene meget sindige. De hadde utmerkede forkynnere til å styre båten og lede flokken. Men noen av medlemmene gikk feil og ga etter for ekstreme tilbøyeligheter som var vanskelig å kontrollere.

Cartright skriver om en bølge med rykninger, som påvirket folk på sinn og kropp. Uansett om de var hellige eller syndere, ble de ledet inn i varm lovsang og grepet av en krampaktig risting, som de ikke hadde noen mulighet for å unngå. Og jo mer de sto imot, jo mer rystet de. Hvis de derimot ikke sto imot, men ba godt og ærlig, ville rykningene vanligvis avta. «Jeg har sett mer enn 500 personer ryste på en gang i min store forsamling.

Mange helt vanlige mennesker som hadde rykninger, ville reise seg opp og danse for å komme til ro. Noen ville løpe, men kunne ikke komme seg bort. Noen ville stå i mot, men for dem ville rystelsen vanligs bli meget alvorlig. Når jeg så slike stolte unge menn og kvinner, kledd i sin silke og med juveler og «prunella» (tidligere brukt tekstil) fra topp til tå, måtte jeg ofte le. I den første rystelsen ville deres fine kysehatter, luer og kammer fly; og så plutselig ville rystelsen få det lange løse håret til å løsne, med en lyd som en vognpisk.

På et av mine møter i 1804 var det en stor forsamling til stede for å høre på «Kentucky-gutten», som de kalte meg. Blant forsamlingen var det to meget velkledde, moteriktige unge damer sammen med sine to brødre utstyrt med hestepisker. Selv om huset var stort, var det pakket av folk. De to unge damene som kom inn nokså sent, satte seg nær der hvor jeg sto, og de to unge mennene stilte seg ved døren. Jeg følte meg uvel og hadde en flaske med peppermynte i lomma. Før jeg satte i gang med å forkynne, tok jeg opp flasken og svelget litt av peppermynten. Mens jeg forkynte, smeltet forsamlingen i tårer. De to mennene trakk seg ut til gjerdet rundt lokalet, og begge damene begynte å ryste, og de følte seg meget krenket over det. Det ble en sterk bevegelse i forsamlingen. Noen gråt, noen ropte, og før møtet var slutt, ble mange omvendt.

Når jeg skulle forlate forsamlingen stoppet en mann meg og ba meg om å være på vakt, for han hadde hørt at to de brødrene sverget at de ville piske meg når møtet var slutt, fordi jeg hadde gitt deres søstre denne ristingen. «Vel,» sa jeg, «vi får se på det.»

Jeg gikk ut og sa til de unge mennene, at jeg forsto at de aktet å piske meg fordi jeg hadde gitt deres søstere rystelser. En sa at det aktet de. Jeg forsøkte å forklare han det absurde i å beskylde meg for dette, men han sverget at jeg ikke trengte å benekte dette for ham. Han sa han hadde sett meg ta ut flasken hvor jeg hadde noe stoff som fikk søstrene til å ryste. En tanke som kom til mitt sinn, viste meg hvordan jeg skulle unngå piskingen. Ved å ryste flasken ut av lomma sa jeg, «Ja, jeg ga søstrene deres rystingen, og nå vil jeg gi den til dere,» Jeg så straks at han var redd. Jeg beveget meg mot ham, han trakk seg tilbake, jeg gikk forover, og han snudde seg brått og løp og advarte meg om ikke å komme nær ham; ellers ville han drepe meg. Folk lo av ham, og jeg slapp å bli pisket. Jeg hadde den glede før året var ute å se alle fire omvende seg helhjertet til Gud, og jeg tok dem inn i menigheten.

Jeg så alltid på rystingen som en dom fra Gud for å bringe syndere til omvendelse. Dernest ville han vise teologi-professorene at Gud kunne arbeide uten deres lærdom og at Han uavhengig av dem kunne gjøre det som Han synes er godt til ære for seg selv og til framgang for sitt rike.

Jeg tror at også mange svake sinn og uvitende og overtroiske personer kom under innflytelse av rystingen, og mange helt ufrivillig. Det var min praksis i alle tilfelle å anbefale sterk bønn som et middel, og det viste seg å være nesten som en universell effektiv motgift.

Det var mange andre fremmede og ville manifestasjoner som falt under begrepet vekkelse, slik som for eksempel det som ble kalt løping, hopping og bjeffing. De metodistiske forkynnerne talte vanligvis mot disse manifestasjonene. Jeg gjorde det i min omsorgstjeneste, og det ga noen ganger store anstøt, men jeg fryktet ikke for dette, for jeg følte mitt veldige ansvar overfor Gud.

Med utgangspunkt i disse manifestasjonene var det noen som erklærte at de hadde falt i transe og sett visjoner. De falt på møter og noen ganger hjemme og lå tilsynelatende kraftløse og urørlige i dagevis, noen ganger i en hel uke i strekk, uten mat eller drikke. Og når de kom til seg selv, påsto de å ha sett himmel og helvete, Guds engler, djevelen og de fordømte; de ville profetere og under påstått hellig inspirasjon forkynne verdens og innvarsle tusenårsriket.

Dette var den mest plagsomme vrangforestilling av dem alle. Den appellerte til grenseløs uvitenhet, godtroenhet, endog både hos troende og syndere. Jeg så på denne saken med et vaktsomt øye. Hvis jeg gikk imot det, ville jeg imøtekomme massenes krav. Hvis noen sto imot, ville disse visjonistene mobbe ham og proklamere en forferdelig dom fra Gud. De ville endog fortelle hvilken dag Gud skulle brenne verden. De ville profetere at hvis noen gikk imot dem, ville Gud sende ild ned fra himmelen og oppsluke dem.

De ville proklamere at de kunne helbrede alle slags sykdommer, og reise opp de døde. De påsto å ha kontakt med åndene til de døde i himmelen og i helvete. En slik tilstand hadde jeg aldri opplevd, og jeg håper ved Gud at jeg aldri skal se det igjen. Jeg tenkte over hele saken i lys av mitt ansvar og søkte i Bibelen etter den sanne fullbyrdelse av løfter og profetier. Jeg ba til Gud om lys og overnaturlig hjelp og proklamerte åpen krig mot disse vrangforestillingene.»

Cartwright forteller om et møte i 1809:»l slutten av møtet hadde vi mange søkende som ikke hadde tatt imot frelsen. Tolv av dem gikk inn i en to hesters vogn og jeg selv med dem. Vi måtte reise ca. 5 miles, men før vi kom hjem ble alle sammen frelst og vi sang og ropte langs veien, til stor forbauselse for dem som bodde langs veien.»

1812 kjempet en slaveeier, søster S, i angst for å få et rent hjerte. Cartwright forteller: Hun gjorde der og da en pakt med Gud, at hvis Han ville gi henne velsignelsen, ville hun gi opp slavene og sette dem fri. Hun sa at denne pakten hadde knapt blitt gjort, før hun kjente Gud fylle hennes sjel med en slik overveldende følelse av overnaturlig kjærlighet, at hun ikke viste om hun var i eller utenfor kroppen.

Hun reiste seg og proklamerte for hundreder som hørte på at hun hadde fått velsignelsen. Hun gikk gjennom den store flokken med hellige rop av glede, og oppmuntret alle til å smake og se at Herren er god og nådefull, og en slik kraft var i hennes ord at hundrevis falt til jorden og mange sjeler ble frelst og født inn i Guds rike den ettermiddagen og i løpet av natten. Peter Cartwright døde i 1873, 87 år gammel, og etterlot seg en selvbiografi, som ble en klassiker. Den ga et forbilde for metodistforkynnere i frontlinjen. 

av Gunnar Lund